Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nå går vi til valg for en svakere regjering

Valget er en thriller. Vi kan ikke vite hvem som blir vår neste statsminister. Det eneste sikre er at vi får en regjering som er svakere enn dagens.

Dødt løp: Målingene viser dødt løp mellom statsministerkandidatene Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix

Meningsmålingene viser dødt løp. Det er umulig å forutsi om vår neste statsminister heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. Svaret får vi kanskje heller ikke før et godt stykke utpå tirsdagen, eller til og med enda senere. I ytterste fall kan regjeringsspørsmålet bli avgjort etter finregning på det siste utjevningsmandatet.

Det eneste vi med stor grad av sikkerhet kan si, er at vi vil ende opp med en regjering som er svakere enn henholdsvis dagens blåblå regjering, eller den rødgrønne regjeringen vi hadde i årene 2005 til 2013.

Jonas Gahr Støre

Statsministerkandidat for en Ap-ledet regjering. Danner regjering dersom de borgerlige mister flertallet.

Mest sannsynlig i samarbeid med Senterpartiet, men også en ny rødgrønn regjering med Ap, Sp og SV er mulig.

Avviser regjeringssamarbeid med MDG og Rød, men kan bli avhengig av deres støtte.

Erna Solberg

Statsministerkandidat for en borgerlig regjering. Danner mest sannsynlig regjering med Frp.

Alternativet, en Høyre/sentrumsregjering er lite realistisk.

Er avhegig av støtte fra sentrumspartiene, men disse vil trolig betakke seg for en ny samarbeidsavtale med en blåblå regjering.

Alternativene

For å begrunne dette, må vi ta utgangspunkt i de to hovedalternativene, en fortsatt Høyre/Frp-regjering på den ene siden, og en Ap-ledet regjering (sannsynligvis sammen med Sp, og kanskje også med SV) på den andre.

Det første alternativet, et knapt borgerlig flertall og fortsatt Høyre/Frp-regjering, vil ha et betydelig svakere mandat enn dagens regjering. I dag oppnår regjeringen flertall sammen med ett av støttepartiene sine, altså enten KrF eller Venstre.

Uten å forskuttere valgresultatet for mye, er det tvilsomt at regjeringen beholder denne muligheten til å inngå avtaler med kun ett av sentrumspartiene. Mest sannsynlig vil den nye Solberg-regjeringen være avhengig av at begge partiene samtidig stiller seg bak regjeringens mange små og store forslag.

Det representerer i seg selv redusert handlefrihet for regjeringen. I løpet av denne perioden har regjeringen oppnådd fletall alene sammen med Venstre i flere viktige saker, som blant annet det nye inntektssystemet for kommunene som straffer kommuner som er «frivillig små». Endringene i inntektssystemet ble regnet som en avgjørende faktor for å sette fart på regjeringens kommunereform.

Mange av Nationens lesere husker nok også da Venstre brøt med KrF og de øvrige opposisjonspartiene, og sørget for å lande årets jordbruksoppgjøret et sted mellom regjeringens og opposisjonens opplegg.

Exit Nydalen

I tillegg til et trangere handlingsrom for regjeringen som følge av tapt borgerlig oppslutning, er det svært tvilsomt at Venstre og KrF vil inngå en ny samarbeidsavtale med regjeringen. Begge disse partiene har opplevd samarbeidsavtalen fra Nydalen som en belastning.

Paradoksalt nok ser det ut til at det er KrF og Venstre som har blitt utsatt for regjeringsslitasje, selv om de ikke selv ikke har sittet i regjering. Disse partiene har, gjennom samarbeidsavtalen, blitt assosiert med en Høyre/Frp-politikk velgerne deres åpenbart har problemer med å svelge.

Det betyr at en ny Høyre/Frp-regjering får et svakere parlamentarisk grunnlag. Selv om samarbeidsavtalen i denne perioden har satt grenser for regjeringens politikk, har den også gitt tydelige styringsmuligheter. Regjeringen har hatt trygghet for gjennomslag i sakene som ble nedfelt i Nydalen-avtalen.

Selv om Venstre og KrF begge har klargjort at de ikke vil felle en ny borgerlig regjering bestående av Høyre og Frp, vil Erna Solberg møte et KrF og Venstre som står friere til å manøvrere etter egen politikk, og som ganske sikkert er opptatt av å markere større avstand til Frp.

Motvillige samarbeidspartnere: KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande. Foto: NTB scanpix

For en eventuell blåblå II-regjering vil dette bety mindre forutsigbarhet og styringskraft.

Det skyldes å gjøre oppmerksom på at det også eksisterer et annet borgerlig regjeringsalternativ, en Høyre/sentrums-regjering. Men selv om vi ser bort fra at dette er et lite realistisk alternativ, vil også en slik blågrønn regjering være svekket i forhold til den sittende regjeringen. Det er bare å se på styrkeforholdet på borgerlig side. Frp vil etter alt å dømme ha langt flere representanter på Stortinget enn Venstre og KrF til sammen, og vil garantert gjøre livet surt for en borgerlig regjering det selv ikke er en del av.

Rødgrønt kaos

«Erna Solberg vil møte et KrF og Venstre som står friere til å manøvrere etter egen politikk.»

Annonse

Det andre regjeringsalternativet, en regjering ledet av Jonas Gahr Støre, vil heller ikke leve opp til styrken i de forrige rødgrønne regjeringene ledet av Jens Stoltenberg.

Støre vil bli statsminister hvis de borgerlige mister flertallet, men må sannsynligvis ta til takke med en mindretallsregjering. I den grad vi skal tro meningsmålingene, vil en Støre-regjering være avhengig av støtte fra flere enn de gamle samarbeidspartnerne i Sp og SV. Miljøpartiet De Grønne eller Rødt ligger an til å komme på vippen. I verste fall, sett med Støres øyne, trenger han begge partienes støtte.

Les også: Det kan bli rekordmange partier på Stortinget

Det sier seg selv at en mindretallsregjering har mindre kraft enn en flertallsregjering. Selv om det slett ikke var noen dans på roser å kompromisse seg fram til løsninger internt i den rødgrønne regjeringen, hadde den tross alt tilnærmet full kontroll på Stortinget når sakene først hadde kommet gjennom regjeringskverna.

Det vil ikke Støre ha dersom han må forholde seg til de kravstore aktivistene i MDG og/eller Rødt.

Ikke avklart

Hvis vi til og med tar høyde for at Ap, Sp og SV skulle oppnå rent flertall etter valget, vil ikke Støres regjering ha samme kraft og tyngde som Stoltenbergs.

Da han gikk til valg i 2005 og 2009, hadde han en samsnakket og gryteklart rødgrønn allianse bak seg. Ap, Sp og SV gikk til valg for å danne regjering sammen, og hadde på en rekke områder avklart hvilken politikk de ønsket å føre.

Les også: – Ap og Høyre har undervurdert velgerne

Slik er ikke situasjonen nå. Riktignok har Sp uttrykt for all verden at partiet er mer enn villig til å gå i regjering sammen med Ap. Men når det gjelder SV, er situasjonen langt mer usikker. Erfaringen fra de to rødgrønne periodene har gjort at store deler av partiet er skeptisk til å søke ny regjeringsmakt.

Styrket: Senterpartiet, leder Trygve Slagsvold Vedim. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Om SV til slutt skulle bestemme seg for å gå i regjering, vil den på langt nær framstå så samlet og avklart som de foregående rødgrønne regjeringene.

En annen faktor er styrkeforholdet mellom de ytre partiene. I Stoltenbergs tid var Ap det dominerende partiet. Slik målingene har stått gjennom valgkampen, vil Sp og SV tilsammen nesten oppnå like stor oppslutning som Ap. At partiene blir mer jevnbyrdige trenger ikke å være en ulempe for selve politikken, men det er klart at statsminister Støre i en slik situasjon ikke vil ha den samme styrken som statsminister Stoltenberg.

Alt dette tilsier at vår nye regjering, uansett utfall av valget, vil ha stå i en svakere stilling enn hva vi har vært vant med de siste 12 årene. Verken Solberg eller Støre er i posisjon til å mønste er like klart mandat som tidligere.

Neste artikkel

Stadige blåveiser til regjeringen fra KrF og co.