Nationens Distriktsbarometer viser at de som bor i byer ikke er mer åpne og tolerante enn de som bor på landet.

16,7 prosent er enige i påstanden om at byfolk er de mest åpne og tolerante, mens 40,7 prosent avviser påstanden.

På bygdene er det 53 prosent som er uenige i påstanden, mens innbyggerne i Oslo er de som gir størst støtte til påstanden, med 24 prosent. Det er likevel også her flere som ikke tror byfolk er mer tolerante, nemlig 27 prosent.

Overrasket

En av de som kan bekrefte åpenhet og toleranse på landet er Roar Schei, mottaksleder ved Dovre statlige mottak på Dombås.

1. september åpnet asylmottaket, etter å ha møtt innbitt motstand i forkant. Underskriftskampanjer og kommunepolitikere gikk hardt ut mot «statlig overstyring», og fryktet at det lokale tjenestetilbudet ikke ville takle 100 nye innbyggere i kommunen.

Les også: - Ikke stor forskjell

Mottaksleder Schei innrømmer at han var spent på hvordan det skulle gå.

– Jeg jobbet i Sudan da det stormet som verst og registrerte det som skjedde. Dette var jo med meg da jeg ble tilsatt, og jeg så nok at det var krefter som fortsatt jobbet i mot. Jeg var veldig spent, sier han.

Etter rundt tre måneders drift, med 100 beboere fra åtte land, sier Schei at det har gått langt bedre enn forspillet skulle tilsi.

– Jeg fant ut at det ikke stakk så dypt. Motstanden gikk på usikkerhet: «Hva slags mennesker er dette?». Oppfatningene endret seg fort når bygdefolket møtte menneskene, fikk kontakt og så at den var givende, sier Schei.

Slo ring

For fra første stund har bygdefolket vist varme over de som har søkt hjelp og trygghet i Norge.

– Motstanden la seg samtidig som vi etablerte oss. Vi fikk uoppfordra besøk far bygdefolket som kom med klær, sko og leker. Jeg husker spesielt en dame på 75 år som kom med et bærenett med sikkert 20 par ullsokker. Jeg tok i mot gaven og ga henne nettet tilbake. Det var av bast og hadde verdi i seg selv. Men nei, vi kunne beholde også det.

Også beboerne selv merker at bygdefolket vil møte dem, og de vil gjerne ha mer kontakt.

– Mange har vært utrolig snille og gitt oss gaver av ulike slag. Men jeg ønsker en tettere kontakt med folket her. Jeg tror det hadde hjulpet dersom vi kunne arbeide eller delta på ulike aktiviteter sammen med bygdefolket. Først da blir vi kjent med hverandre. Selv om det er kulturforskjeller, føler jeg likevel at folket her respekterer og setter pris på oss uavhengig av religion, hudfarge, språk og utdannelse, sier Said Selama fra Palestina.

Schei ble overrasket over hvor raskt bygdefolket snudde fra motstand til omfavnelse.

– Jeg er helt uenig i påstanden. Bygdene preges av nærhet, åpenhet og dugnadsånd. Dessuten er vi mer åpne og tolerante enn hva vi tror. Det er skjulte egenskaper vi har. Disse egenskapene kan ikke mobiliseres, men de kommer naturlig hos mennesker når vi ser lidelse eller nød, sier Schei.

Uenig i Nordland

Det er altså et klart mindretall som mener bybefolkningen er mer åpne og tolerante enn de som bor på landet.

I Nordland er motstanden mot denne påstanden sterkest. Hele 58 prosent er uenige, mens 7 er enige. Også innbyggerne i Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland er blant de mest uenige.

Oslo er fylket som gir størst støtte til påstanden, men fremdeles med et knapt «uenig-flertall». Østfold, Telemark og Aust-Agder er sammen med Oslo blant de fylkene som e rmest enige.

Venstre-velgerne er de som gir mest støtte til påstanden, med 17 prosent enige. De følges tett av Høyre- og Ap-velgerne.

Senterparti-velgerne er de som er mest uenige i påstanden, om man fordeler på partipreferanse. 51 prosent er uenige, mens 11 prosent er enige.

De yngste er de som gir mest støtte til påstanden, mens de eldste avviser den klarest.

Det er minimale forskjeller i synet på dette spørsmålet mellom menn og kvinner, ulike utdanningsnivåer og hvor man er ansatt.