Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

4 Bilder

– Dette er selve definisjonen på terror

Pelsdyr, jobb og hverdag krever sitt. Hos familien Friheim i Hegra er frokosten ureist og sosial.

Hans Bårdsgård
Publisert: 22.08.16 19:45 | Oppdatert: 24.08.16 09:41

Stjørdal. Klokken er vel 9, og solen tørker nyslått gress i bakkene i Kvenndalen i Hegra. Johan (17) og Endre (15) har stått opp, og det er tid for frokost.

Monica og Odd Einar Friheim setter mørkegult, hjemmeverpet speilegg på bordet. Egenslaktet, sprøtt bacon og ramsalt geitepølse krydrer egget. En smak hjemmebrygget øl blir det også.

– Hva vi produserer? Tja. Hva er det vi ikke produserer, sier Odd Einar.

– Vi driver 100 mål innmark, og har hereford-kjøttfe, høner, hester. Og griser.

– Nei, vi har en gris, sier Monica.

– Ja, det stemmer. Naboene har de tre andre. Men de går sammen her hos oss.

Andelslag

Andelslaget Kvenndalen Sylt & Flesk slakter julegrisene i fellesskap hver høst. Det går med en helg til ribbe, flesk, pølser, sylte, griselabber og speking.

Samles: På Friheim er alltid deler av frokosten ureist. Nationen får egenprodusert egg & bacon med geitepølse som krydder. Fra venstre Johan, Odd Einar, Monica og Endre. Foto: Hans Bårsgård

– Det er bare trynet og ørene på grisen som ikke brukes, sier Odd Einar.

– Hunden kunne jo fått ørene, sier Monica.

– Ja, men det er grenser for hva som går i en beagle, sier Odd Einar.

– Når vi allikevel slakter, tar vi med en herefordkalv i samme slengen. Så blir det biff med sopp til middag.

– Et slags grise- og slaktekollektiv?

– Ja. Eller patologisk avdeling, om du vil.

Tøft på farmen

Egentlig er ekteparet Friheim pelsbønder. 2000 minktisper og tusenvis av avvente avkom har det sommerrolig på farmen. Pelsingen starter først i november.

– Syklusen er omtrent som for sau?

– Ja, men mink er mer spennende. Vi styrer avlsarbeidet mer selv, og vi slakter selv, sier Monica.

Høsten 2014 mistet pelsbøndene regien. Da ble skjulte opptak fra pelsfarmen vist på TV, filmet av deres egen avløser. Frank Nervik søkte jobberfaring som pelsfarmer, og fikk jobbe og bo på Friheim. I virkeligheten var Nervik pelsaktivist med skjult kamera.

TV-dokumentaren «Pels» ble sendt i NRK. Friheim & Friheim sto fram. «Vi har jo ikke noe å skjule», sa Monica.

Les også: Gir ikke opp pelsdyrdriften: – Dette er norsk familiejordbruk

Det ble journalist-rush på farmen, debatt på direkte-TV. Og trusler. Sønnen Johan, som nå går landbruk videregående, ble kalt «jævla dyremishandler» på sosiale medier.

I søkelyset: Høsten 2014 opplevde Monica og Odd Einar Friheim at avløseren deres, Frank Nervik, egentlig var pelsaktivist med skjult kamera. Foto: Hans Bårsgård

– Dette er selve definisjonen på terror; de prøver å skremme oss, sa Odd Einar Friheim til Nationen.

– Det verste var den første dagen uten journalister og kameraer. Da ble det stille, gitt, sier Monica i dag.

Trosset partipisken

Også i fjor høst blåste det friskt rundt driverne på Friheim. Odd Einar ble valgt inn i kommunestyret for Sp. Noe av det første han gjorde, var å trosse partipisken. Friheim stemte nei da gruppen hans ville slå sammen barne- og ungdomsskolen i Hegra. Dermed tapte ordfører Ivar Vigdenes (Sp) flertallet – og saken.

Ureist mat

«Alt i fryseren hos oss har et navn.»

– Jeg stemte etter overbevisning, sier Odd Einar.

– Hvordan er forholdet til gruppen?

– Det har gått seg til. De forstår hva jeg står for. Jeg lærer mye i kommunestyret, men jeg ser gang på gang folk som stemmer mot egen mening. Jeg blir nok aldri noen politiker, sier Friheim.

– Jeg har 32 kommunestyremøter igjen.

17 raser

Brukeren har vært derimot vært dyreglad side oppveksten.

– Jeg hadde 17 høneraser, kalkuner, ender og fasan.

I dag kurrer det noen duer i lufta over Friheim.

– Guttene satt foran skjermen hele dagen. Vi måtte aktivisere dem, og de nevnte duer. Så da bygde vi dueslag.

Friheim kjøpte hest for konfirmasjonspengene.

– Den dagen vi fikk hesten levert, satt moren min og noen nabodamer på kjøkkenet og var så alvorlige at jeg trodde bestemor var død, humrer Friheim.

– Men hesten ble trøndersk mester i dressurridning. Ikke at det var min skyld. Og en av hanene mine ble trøndersk mester i hanegal.

– Det ble sikkert naboene glade for. Noen andre mesterskap?

– Jo, jeg ble samlagsmester i skyting som eldre rekrutt!

Hesjedugnad

Når Nationen er på besøk, venter gårdsfolket på innrykk av 40 slåttearbeidere: Slekt, venner og naboer som kommer for å hesje opp gras som skal bli vinterfôr til de to hestene på bruket. I brygghuset står 150 liter slåtteøl ferdigbrygget.

Slåttehjelpen kommer: I Kvenndalen samles naboene både til onn, slakting og fest. Foto: Hans Bårsgård

Også buskapen nyter godt av ølbryggingen. Etter frokost får ammekyrne et kosetilsyn på kulturbeitet noen hundremetere oppe i skogen. En bøtte med drav (korn det er brygget øl på) smaker svært bra, synes eldstekua Ida.

– Alt i fryseren hos oss har et navn, sier Odd Einar Friheim.

Monica jobber tre dager i uka som barneskolelærer, mens Odd Einar har fulle dager på bruket, med dyr og med gårdssaga.

Minken avgjørende

– Her i Kvenndalen er det miljø for å være hjemme på dagtid. For vår del er det minken som gjør det mulig å være hjemme og skjøtte kulturlandskapet, understreker Odd Einar.

– Vi har mange smålapper, helt ned i to dekar. De får vi ikke forpaktet bort. Uten vårt familielandbruk ville de grodd igjen.

Mens Odd Einar har vokst opp på gården, er Monica villabarn fra Buvika.

– Jeg har en fortid i Natur og Ungdom, sier Monica.

– Reddet i siste liten, humrer ektemannen.

– Hvilket forhold har dere til begrepet «bonderomantikk»?

– Vel, vi går ikke barføtt i graset alle dager. Det er mest regn og støvler, sier Odd Einar.



Du må ha en Disqus-, Facebook-, Twitter- eller Google-konto for å debattere. Vis omtanke og hensyn. Debatten redigeres i ettertid. HER er oversikten over debattreglene.
comments powered by Disqus
Annonse