En mobilisering av oss om borgere og medmennesker må til for å bekjempe familievolden. Vi vet at kvinner og barn utsettes for vold av familiefedre. Vi vet fordi media stadig bringer nyheter om alvorlige tilfeller av familievold. Kanskje vet vi også fordi små eller store i vår bekjentskapskrets iblant har uforklarlige blåmerker på kroppen. Kanskje kommer nabobarn på hyppige besøk og forteller at det ikke er godt å være hjemme. Kunnskap om vold forplikter oss alle til handling.

Rettsikkerhet og trygghet for liv og helse er viktige forutsetninger for frihet og livsutfoldelse. Derfor er forebygging og bekjempelse av kriminalitet en av KrFs og regjeringens viktigste oppgaver. Uten trygghet, fravær av overgrep og frihet for den enkelte, forringes våre levekår betydelig. Vår ambisjon og vårt mål er at vold i alle former må bekjempes.

Vi har ikke mange tabuer igjen i vårt moderne og åpne samfunn. Vold er imidlertid et tabuområde som fortsatt eksisterer. Voldsutøvere skryter ikke av at de slår. Ofrene forteller sjelden om overgrepene de utsettes for. Resultatet er at mange voldsutsatte vegrer seg for å kontakte hjelpeapparatet og politiet. Både redsel og skamfullhet setter skranker for å søke hjelp.

Familievold er ikke et privat anliggende. Uansett hvor og hvordan det skjer er vold et problem som angår samfunnet. Familievold utgjør et alvorlig kriminalitetsproblem. I fjor ble 40 personer drept i Norge. Åtte av disse drapene ble begått av ektefelle eller samboer. Syv drap ble begått av andre familiemedlemmer. Også i år har flere personer blitt drept i eget hjem av personer som står dem nær.

I 1978 fikk vi det første krisesenteret i Norge. I dag har vi 50 krisesentre og fire krisetelefoner spredt utover det ganske land. For mange kvinner og barn er krisesenteret selve synonymet på trygghet. Det er virkelige hverdagshelter som arbeider ved disse sentrene. Deres engasjement utgjør forskjellen for de som lever i og med vold.

Min hverdag som politiker består i at problemstillinger presenteres sammen med forventninger om politiske løsninger. Slik fungere demokratiet. Stilt overfor familievolden, blir målet om en snarlig og absolutt løsning urealistisk. Likevel må både borgere og politikere dra i flokk om vi skal klare å stoppe volden.

KrF vil bidra til å forhindre vold gjennom økonomisk støtte til krisesentrene, familievernkontorene og til sinnemestringsprogrammer. Vi vil øke satsingen på opplæringstiltak innen politi, domstoler, skolesektoren og helsevesenet. Og vi vil formidle informasjon om besøksforbudsordningen og om muligheten til å få voldsalarm.

Regjeringen har dessuten iverksatt flere konkrete tiltak for å bekjempe vold. Hvert politidistrikt har fått en egen familievoldskoordinator. Politiets kompetanse om vold skal heves, og arbeidet med dette har begynt. Uansett hvor i landet man bor skal man møte et politi med kunnskaper om vold. Vi har redusert terskelen for å bli ilagt besøksforbud, og vi ser at politiet i økende grad benytter seg av muligheten til å ilegge besøksforbud. Dette er et viktig trygghetstiltak for volds- og trusselutsatte kvinner. Hele 800 voldsalarmer vil dessuten være i funksjon innen utgangen av 2003.

Vi lever i et åpent og relativt gjennomsiktig samfunn. Ofte vet noen at overgrep skjer. Noen kan være svigermor, en lærer eller en nabo. Noen kan være meg. Og når noen vet oppstår en forpliktelse; vi må tilby vår hjelp og si ifra. For mange voldsutsatte er mennesker i nærmiljøet som bryr seg, selve forutsetningen for et liv i frihet uten overgrep.

Jeg vil gjerne i mitt daglige virke på Stortinget og i mitt liv som privatperson, bidra på best mulig måte for å forebygge og stoppe vold. Vi må alle utfordres på dette: Er du en av dem som vet? Si ifra!