Trine Skei Grande, parlamentarisk leder i Venstre, forsøkte i Dagsavisen den 19. mars å fortelle oss at regjeringen har en offensiv politikk når det gjelder forholdene i arbeidsmarkedet.

Frp og SV beskyldes for å ønske omkamp på saker de tapte i behandlingen av budsjettet for 2003. Som leder av Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) kan jeg ikke se at de forslagene disse to partiene tapte ved behandlingen av budsjettet er så dårlige at de ikke fortjener en omkamp. Forholdet at Frp støttet regjeringens budsjett for 2003, som medførte dramatiske kutt i dagpengeordningen og kutt i Aetats budsjetter, skal jeg ikke kommentere nærmere. Samtidig er det slik at det også i politikken må være lov å angre tidligere standpunkter og ta konsekvensene av det og komme tilbake med forslag til endringer. Ap beskyldes for å komme med "tradisjonell sosialistisk propaganda". Jeg skal ikke uttale meg om hva som er propaganda eller ikke i Trine Skei Grandes innlegg, men det kan da ikke være slik at virkemidler som tidligere (så sent som på 90-tallet) fungerte etter intensjonene fradømmes muligheten til å kunne fungere i den situasjonen vi nå har. Det er ikke slik at tidligere forslag som ikke er blitt vedtatt, nødvendigvis er dårligere noen måneder senere. Særlig ikke når situasjonen på arbeidsmarkedet har forverret seg ytterligere i samme tidsrom, se bare:

Ved utgangen av februar 2003 var det 203.561 mennesker som ønsket seg en plass i arbeidslivet registrert i Aetat, det er 18.356 flere enn ved utgangen av desember 2002.

AFO kan ikke se at regjeringens arbeidsmarkedspolitikk er vellykket og medført noen bedring for 203.561 mennesker her i landet, snarere motsatt med kutt i dagpengeordningen og i Aetat.

Det som forundrer oss i AFO og andre brukerorganisasjoner, er at vi helt siden Bondevik 2 regjeringa tiltrådte advarte mot kutt i Aetats budsjetter, nettopp fordi vi så at arbeidsledigheten steg kraftig igjen. Opposisjonspartiene på Stortinget tok dette innover seg, men til regjeringen talte vi til døve ører. For oss virker det som om regjeringen helt og holdent overlater til markedet å skalte og valte med et stadig stigende antall registrerte arbeidssøkere i Norge.

Det at vi nå har fått en rentenedgang her i landet skyldes nettopp en stadig økende ledighet. Sammenligner vi oss med andre EU land når det gjelder rentenivået (noe regjeringen gjerne gjør), da må de også sammenligne ledighetstallene i de samme landene. Samlet sett er ledigheten atskillig høyere i EU-landene enn her i landet. Med andre ord - høy ledighet gir et lavt rentenivå. Dette er en utvikling vi også har fått her i landet med Bondevik-regjeringa. Dette er altså et resultat av en ønsket politikk fra regjeringens side!

Trine Skei Grande gjør også et stort nummer av de tiltakene regjeringen nå setter inn i forhold til den sterke ledigheten så er de alt for defensive. Hun mener at fjerning av investeringsavgiften, dobbelt beskatning av aksjeutbytte og andre lettelser for bedriftene er løsningen på dagens katastrofale situasjon i arbeidsmarkedet.

Regjeringen vil nå opprette ytterligere 1000 nye jobbklubbplasser, noe som skal gi 6000 arbeidssøkere i året et tilbud. Skal ikke si noe vondt om jobbklubber, men det er fortsatt slik at disse ikke gir folk noe annet enn et tilbud. Kun et fåtall av disse deltagerne vil kunne regne med et tilbud om jobb. Arbeidsgivere ansetter ikke mennesker som har vært arbeidsledige i lang tid eller for eksempel går på attføring. Noe stadig flere er og gjør. Etter omlegging av regelverket for attføring er også veien fra ledighet til aktivt arbeid for disse menneskene blitt atskillig lengre. Skal denne gruppen kunne konkurrere seg inn i arbeidsmarkedet igjen, må de kunne kompensere med formell kompetanse. Denne muligheten er blitt kraftig redusert etter at regjeringen i statsbudsjettet for 2003 begrenset muligheten for finansiering av attføringstiltak til 100.000 kroner for hele attføringsløpet og maksimalt 50.000 kroner per enkelt tiltak. I følge Aetat vil dette redusere deres muligheter for å kunne føre mennesker tilbake til arbeidslivet med tilstrekkelig formell kompetanse i bagasjen.

Hun skriver også at Aetat styrkes med 200 nye stillinger, kjempebra! Det hun ikke sier noe om er at den samme etaten har blitt nedbemannet med over 1000 stillinger de siste årene. Dette i en situasjon der etaten har blitt tilført nye oppgaver, samtidig som arbeidsledigheten har eksplodert mellom hendene til Regjeringen. Samtidig er budsjettet til arbeidsmarkedstiltak blitt sterkt redusert. Hele tiden også med sterke advarsler fra brukerorganisasjonene.

Jeg skal ikke fradømme disse forslagene sin mulighet til å kunne virke positivt på sikt, men det er problemet de løser ikke dagens akutte situasjon for 203.561 mennesker, et tall som er sterkt økende.

AFO mener at dersom Regjeringen denne gang setter seg ned sammen med Frp, Ap og SV på Stortinget, med de forskjellige brukerorganisasjonene, og ser med fordomsfrie øyne på de forslagene de har kommet med i det siste, så er det slettes ikke umulig at vi kan få en løsning med arbeidsledigheten både på kort og lang sikt. Dette sammen med et bredt inntektspolitisk samarbeid vil kunne sikre en positiv utvikling i framtiden. Forslagene innholder elementer av det som tidligere ble iverksatt her i landet under nedgangskonjunkturer, da ble det fra Stortinget uttalt at de "bygget landet". Nå er svaret fra regjeringen at det vil ødelegge landets økonomi!

Tidligere ble slik satsing finansiert gjennom låneopptak, nå finnes det faktisk "penger på bok" til å finansiere en slik satsing. Opposisjonspartiene har også pekt på muligheter for inndekning i dagens budsjetter. I markedet, som tydeligvis er en hellig ku for regjeringen, vil en slik utgift/investering bli omtalt som en utgift til inntekts erververvelse.

Investeringene vil også forrente seg gjennom økningen av skatteinganen til kommunene og en reduksjon av utgiftene til sosialhjelp.

Noe helt annet og viktigere er at vi som samfunn får realisert menneskekapitalen (arbeidskraftreserven), som uansett hvor mye og lenge vi pumper opp olje fra Nordsjøen, er den mest dyrebare og verdifulle kapitalen vi har i Norge.

Det er ingen myte, som Trine Skei Grande skriver, at regjeringen er passiv og handlingslammet når det gjelder utfordring nr. 1 i norsk politikk - en sterkt stigende arbeidsledighet..

Praktisk politikk fra Regjeringens side viser at dette politikkområdet helt og holdent er overlatt til Regjeringens hellige ku - markedskreftene.