Nasjonalskatt eller økonomi?

Etter ti år med familiebruk i nord er sauene nå sendt og gården kun et hobbybruk. Ti år med utforming av utallige forretningsplaner og kurs på leting etter en driftform som kunne gi innkomme til en familie. Med sau som basisproduksjon var det om å gjøre å finne en tilleggsnæring som kunne gi det nødvendige ekstra. Utredning i forhold til gris, jordutvidelse med grøfteplaner, ammekuforsøk, turisme, vedproduksjon, inn på tunet, småskalamat, foredlingsanlegg for kjøtt, næringssammarbeid, etablererskole, saueskole, griseskole og så videre.

Vi har regnet og skrevet side opp og side ned, vi har fått god hjelp av utallige rådgivere, men å drive gård i ei utkantbygd i nord gir umenneskelig arbeidsbyrde og lite penger. Lokalpolitiske utfordringer i forhold til veg og hytteutbygging i beiteområder, og regionalpolitiske i forhold til veg og i forhold det offentlige for langsiktige avtaler for «inn på tunet», gjør det ikke enklere.

Skal landbruket i Norge kunne bestå med god dyrevelferd, vakre gårder og miljøvennlig drift, må det norske folk gjøre noen grunnleggende valg. Hvilken verdi ser de i norske gårder og kulturlandskapet? Skal hensikten være at Norge skal være selvforsynt med mat eller er det andre verdier folk ser i landbruket som gjør at de ønsker at det opprettholdes, og hvor?

Det sentrale innen næringen har i mange år vært kvalitetsheving og produksjonsintensivering. Avlsarbeidet har hatt et sterkt søkelys på utnyttelse av potensial i forhold til kjøttfylde, avdrått og melkeproduksjon. Disse kriterier har også sterkt preget den finansielle siden gjennom Innovasjon Norge. En vektlegging av intensiv produksjon har likevel vist seg å skape merarbeid for bonden og likevel ikke god økonomisk balanse. Dette har imidlertid medført økning i produksjon, detaljstyring og mer innleid arbeidskraft. Man bør spørre seg om denne satsingen på et moderne landbruk er i tråd med folks oppfatning av det landbruket de ser verdi av at staten bruker penger på å opprettholde. Det kan i så fall forsvares utfra ønsket om å være selvforsynt med mat.

Den historiske stoltheten er et annet moment. Barndomsminnene, landskapet som beitedyrene har skapt, gården og distriktsbosettingen sin sterke forankring i de norske følelsene. Bygda med det åpne landskapet, de røde fjøsene og beitedyrene representerer en sterk motkultur til de urbane forhold de fleste mennesker i dag lever under. Men den idylliske gården er ikke den mest lønnsomme i et effektivitetsperspektiv. En idyllisk gård, gjerne med mange ulike dyreslag og vakker beliggenhet, vil være avhengig av tilleggsnæringer. Det stiller store krav til kreativitet, kompetanse, logistikk og geografi med mer.

Det er vanskelig å kunne forene estetiske og økonomiske mål i landbruket i dag, derfor et det viktig at det blir tatt en verdiavklaring i forhold til norsk landbruk. En spredt volumproduksjon i verdens dyreste land vil kreve betraktelig økning i statlige overføringer både i forhold til investering og drift. Den idylliske gården vil trenge rammebetingelser og respekt. Utmarksbeite må struktureres slik at beitekonflikter unngås, og det offentlige må ta gården i bruk som ressurssenter i grunnskolen og helseomsorgen. Gården som lokal ressurs må få lokal kompetanse og veiledning satt i system. Det elementære spørsmål vil være om mennesker i Norge har behov for den småskala mat og de opplevelser en slik gård kan tilby til en høy pris.

Verden trenger mat, men til hvilken pris? Jorda trenger mennesker som forstår naturen og har kunnskap om hvordan mennesker kan leve et godt liv og samtidig ta vare på miljøet.

Hanne Larsen

Karlsøy kommune