Skamme seg?

«Hadde det samme skjedd om det var Solveig og ikke Faiza som ropte om hjelp fra et bagasjerom?», spør Kato Nykvist i en kommentar i Nationen og oppfordrer oss til å gå i skammekroken. Mitt svar er ja. Særlig om Solveig var fra for eksempel Verdal og at det har foregått tvangsgifte og æresdrap der. Det ville være utrolig naivt å ikke tenke tanken om at bortføringen kunne vært utført av Solveigs bror eller far. Og med viten om at Solveig, som 26-åring, faktisk hadde en kjæreste hun holdt hemmelig for familien sin, så har man ikke lov til å se bort fra muligheten at hun kanskje prøvde å rømme på en litt spesiell måte. Det kan umulig være noe å skamme seg over å være innom slike tanker mens man prøver å forstå en så uvanlig hendelse. Om yngre menn i Verdal så hadde stått fram i media og sagt at Solveig levde på en slik måte at hun fortjente å dø, ville sceneriet være fullendt.

Nå er Verdal kjent for helt andre ting enn å ikke respekte norsk lov og menneskerettighetene. Så om en urverdaling skulle finne på å uttale at en 26-årig kvinne - som lever et vanlig liv - fortjener å dø, ville vedkommende bli sett på som syk og med behov for behandling. Eventuelt bli anmeldt for trusler. I beste fall ville det gå for en dårlig spøk. Ingen ville finne på å tenke (og unnskylde) at dette er kulturen de har i Verdal.

Usanne rykter og spekulasjoner som folk blir utsatt for, vil selvfølgelig avspeiles av det som man kan finne i den enkeltes kultur/bakgrunn. Derfor vil usannhetene og fantasiene høyst sannsynlig være forskjellige for en Faiza og en Solveig, uten at jeg kan skjønne at det ene er bedre eller verre enn det andre. Usannheter er vel usannheter?

«Hvorfor fant så mange grunn til å betvile Faiza Ashrafs desperate rop om hjelp?», spør Nykvist videre. Jeg vet ikke hvor mange som tvilte på at hun var i nød. Men noen Solveig-er har opp gjennom årene ødelagt for alle kvinner ved urettmessig å beskylde menn for voldtekt og frihetsberøvelse. For hver gang en kvinne lyver om overgrep, blir man mer skeptisk når det blir ropt på hjelp. På samme måte når kioskansatte blir funnet bundet og ranet. Det har vært for mange ganger at den ansatte har begått tyveriet selv, til at den muligheten kan utelukkes. Ingen tanker å skamme seg over.

Men at vi som samfunn har frambrakt et menneske som har sett seg nødt til å handle så katastrofalt galt at liv har gått tapt, det kjennes vondt. Ja, kanskje til og med skamfullt.

Anne Berit Jensen

Langhus