Tap av sau og nye tanker

Det viser seg altså at det er dobbelt så mange sauer og lam som omkommer hvert år i Norge som det vi har fått vite tidligere. Det er en utrolig dobbeltmoral ute og går blant de som eier sau og jamrer om rovdyr.

Den lille prosenten av sauetapene som de klarer å beskylde rovdyra for å stå bak, er en bagetell i forhold til de utrolige lidelsene som forekommer i naturen på grunn av mangel på tilsyn. Hvordan kan norske sauebønder vente å bli tatt på alvor? Denne næ ringen kan vel knapt kalles bærekraftig, med subsidier til langt over ripa.

Man fnyser arrogant av «rovdyrelskere» og snakker nedvurderende om «byfolk» og «skrivebord», underforstått at det er bare på landet at man har greie på saker og ting. Kanskje det hadde vært nyttig å tenke på hvor mange byfolk som kommer fra landet, og at svært mange rovdyrvernere er ekte barn av Utkant-Norge. Dessuten er det ikke noen selvfølge at de som vokser opp på landet lærer mer om dyr og natur enn de som vokser opp i en by. Noen få av de som bor på landet og driver med husdyr, lærer ganske mye om å tjene penger på dyr. Det er noe helt annet.

Dette strie rovdyrhatet støter folk flest. Inntrykket av forstokkede bø nder blir sterkt. Det er veldig synd. Vi kunne ha stått sammen om mange viktige saker. I utgangspunktet var min

holdning til bønder svært positiv, og interessen for landbruk har alltid vært der. Men det jeg har sett av rovdyrhat, -dreping og utfall mot folk med et ærlig og oppriktig engasjement, har virket bare avskrekkende. Og det er ikke tillitvekkende med ulovlig jakt, knusing av sendere, forgiftet åte osv. osv. Det viser at noen rovdyrhatere tar seg til rette og suverent gir blaffen i rett og galt. Kan de tro at man får sympati for sånt?

Det er merkelig at sauebøndene ikke ser hvordan de skader sin egen sak. Subsidiene til landbruket må jo komme fra noe sted, og mange har etter hvert fått følelsen av at de pengene kunne brukes til noe annet, kanskje til import av sauekjøtt fra andre kanter av verden, så de f å rovdyra vi har her i landet kunne få være i fred.

Jeg har spurt før, og jeg spør igjen: Hva med å komme seg ned av sin høye hest og tenke nytt?