Nationen hadde i desember flere oppslag knyttet til erstatningen bruksberettigede i statsallmenning må betale for tapt skogproduksjon når de får tildelt areal til oppdyrking. Her er det blitt hevdet at regjeringen krever full gjennomgang, har grepet inn overfor Statskog, forkastet tidligere forslag og pålagt Statskog å få på plass forslag til framtidig beregning.
Dette stemmer ikke.
Regjeringen har ikke avkrevd eller pålagt Statskog å få på plass forslag til framtidig beregning. Det som er riktig er at Statskog i dialog med Landbruks- og matdepartementet og skogfaglig ekspertise har bestemt seg for å gå gjennom beregningen og kvalitetssikre at beregningsgrunnlaget blir riktig.
Det sentrale temaet er hvorvidt det ligger en systemfeil i de tabellene som Statskog har benyttet ved beregning av tapt skogproduksjon på utvist areal til bruksberettigede i statsallmenning. På de lave bonitetene ble det i tabellen i 1982 satt minstepris. Når minsteprisen senere er justert med konsumprisindeksen, oppstår det en feil fordi rotnetto (tømmerpris minus variable driftskostnader) på tømmer ikke har utviklet seg i samme takt. Hvordan dette endrer nivået for erstatning for tapt skogproduksjon, vil gjennomgangen vise. Siktemålet vårt er å ha klart et forslag til en framtidig beregning av avgift for tilleggsjord innen 1. mars.
Et moment som er tatt for gitt i Nationen, er rentesatsen. Den er sentral og har stor påvirkning på den endelige verdien som beregnes for tapt skogproduksjon. Reduseres kapitaliseringsrenta, stiger grunnverdien betydelig for hvert prosentpoeng. Dette vil bli vurdert ved gjennomgangen av tabellverket.
Nationen omtaler omfanget av dem som i statsallmenning betaler erstatning for tapt skogproduksjon for tildelt dyrkingsjord som «tusenvis». Det riktige tallet er 67. Våre arkiver viser at det finnes 813 avtaler om leie av dyrkingsjord i statsallmenningene. Av disse betaler 67 erstatning for tapt skogproduksjon. Det totale erstatningsbeløpet per år for disse er i underkant av 70.000 kr. I Engerdal er det 26 avtaler, hvorav 15 betaler erstatning for tapt skogproduksjon.
Erstatning for tapt skogproduksjon fra statsallmenningene i Engerdal går til Statskog fordi statsallmenningene her har større avkastning fra skogproduksjonen enn behovet de virkesberettigede har. Skogproduksjon utover de virkesberettigedes behov i denne type statsallmenning kan Statskog avvirke og selge til inntekt for Statskog. Statskog har da det fulle ansvar for at de bruksberettigede får det virke de trenger for å gjøre de nødvendige investeringer i skogen.
I andre statsallmenninger er det underskudd på virke i forhold til de bruksberettigedes behov.
Skogavgift på utvist virke, inntekter fra tømmersalg, erstatninger fra tapt skogproduksjon på areal utvist til dyrking m.m. går her inn på et allmenningsfond som benyttes til investeringer i skogen (skogkultur og veier). Skogbruket i slike allmenninger har en helt egen økonomi atskilt fra Statskogs. Tilsvarende er det i de statsallmenningene som drives som bygdeallmenninger. Her er det et eget allmenningsstyre og en allmenningskasse som mottar alle inntektene fra skogen, også erstatning for tapt skogproduksjon ved oppdyrking. Det gjelder blant annet statsallmenningene i Vågå. Bildet er atskillig mer nyansert enn at Statskog putter pengene i egen lomme.
Det har også blitt stilt spørsmål om hvorfor det ikke benyttes en engangssum i stedet for årlige beløp. Utgangspunktet er at utvisningen skjer på bakgrunn av et behov for dyrkingsjord og at forutsetningen for leien er at den drives med det som formål. Dersom dette opphører, kan arealet leies ut til andre eller tilbakeføres til skogproduksjon. Det vil derfor ikke være riktig å kreve verdien av tapt skogproduksjon for all framtid slik grunnverdien representerer.
Carl Libach, fagansvarlig statsallmenninger
11.01.2010 12:00
