I et leserinnlegg i Nationen 17. november har Heidi Sørensen, statssekretær i Miljøverndepartementet, et innlegg med overskriften: «Ulven - en del av vårt mangfold».
Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til ca.midten av 1970-talletvar det så godt som fritt for ulv i Skandinavia. I en prosjektbeskrivelse som ble utgitt i 1976, av den Svenska Naturskyddsføreningen, ble det slått fast at vinteren 1975-76 var det sansynligvis bare én ulv igjen i Norge og Sverige.
Men så var det noen kloke hoder somigjenønsket ulvens tilbakekomst. Den Svenska Naturskyddsføreningen satte da i gang noe de kalte «Projekt Varg», som bl.a. ble støttet økonomisk av WWF.
Og vi vet hva som senere skjedde. Fra så godt som et ulvefritt Norge begynte det å dukke opp halvtamme ulver over store områder.
Er det virkelig noen som er så naive og tror at dette kunne skje uten at nye individer ble satt ut? Ingen får innbilt meg at disse kom hit på egne ben. Men dette har vært en villet politikk fra verneorganisasjoner, og er en av de verste faunakriminelle handlinger i nyere tid. Hvis Økokrim noen gangskulle vært satt til å granske slike handlinger, burde de ha kommet på banenda detfra flere holdkom påstanderom ulovlig utsetting. Et av de sterkeste dokumentene om dette er boken «Utsetting av ulv i Norge og Sverige 1976 - 2001»av Lars Toverud. Hans påstander i denne boken har jeg aldri sett tilbakevist.
Også Heidi Sørensen, i likhet med andre ekstreme rovdyrvernere, brukerBern-konvensjonen som sitt sannhetsvitne for å innbille det norske folk at vi ifølge Bernkonvensjonen har forpliktet oss til å bevare en egen ulvestamme. Hun skriver at «Norge har gjennom Bern-konvensjonen forpliktet seg til å gjennomføre tiltak for å sikre bevaring av ulv.»Dette er direkte løgn.I sin dom av16. februar 2001 slo Namsretten i Oslo fast at Norge i henhold til Bernkonvensjonen ikke er forpliktet til å opprettholde en egen levedyktig ulvebestand i Norge. Men det Sørensen og hennes likesinnede unngår å nevne er at vi også har FNs menneskerettskonvensjon, ILO-konvensjonen og Rio-konvensjonen som er undertegnet av 180 land, deriblant Norge. I den siste ligger det en sterk oppfordring til regjeringene om å lytte til bøndenes erfaringer med rovdyrene. FNs menneskerettskonvensjon sier at når rovdyrene blir en trussel mot tradisjonelle næringer er det brudd på menneskerettighetene.
Men de somdriver mednoe så livsviktig som å produsere mat, har tydeligvis ingen menneskerettigheter. Og når politikere, som mangler vidsyn,skal styre rovdyrpolitikken, er og blir dette en nasjonal tragedie. Med et parti som SV, somønsker ulv over hele landet,skal toppe Miljøverndepartementet, blir ikke tragedien mindre.
Det må bli feil når de fleste som ønsker denne politikken bor i den urbane delen av landet, og ikke har vilje eller evne til å sette seg inn i de tragediene som utspiller seg der disse fredederovdyrene får herje fritt.
Er det ikke snart på tideat ansvarlige politikere, som f.eks. Heidi Sørensen, holder seg til realitetene, i stedet for å spre uriktig informasjoni rovdyrpolitikken?
Kristian N. Kvikstad, medlem FNR
01.12.2009 08:51
