Slipp dem inn!

I dag avslutter justisminister Knut Storberget årets Læringsdager for voksne med å dele ut prisen Årets Læringshelt til vokalist og musiker Rita Rolandsen. Hun får prisen for å ha brukt opplæring og utdanning til å snu livet sitt fra kriminalitet og rus til en rusfri tilværelse med fast bolig, band og jobb, og fordi hun nå inspirerer andre til å gjøre det samme.

Nøkkelen til Ritas snuoperasjon heter «Musikk i fengsel og frihet», et prosjekt i regi av Musikkens studieforbund. Hvorfor er denne typen prosjekter en parentes i norsk kriminalomsorg? Hvorfor slippes ikke frivillige aktører inn mer når utfordringene står i kø?

Vår utfordring til myndighetene er å invitere frivillige organisasjoner og studieforbund inn i fengslene og kriminalomsorgen med sine alternative og supplerende løsninger og læringsarenaer. Slik kan vi skape flere læringshelter.

I den norske fengselshistorien har rehabilitering vært en uttalt målsetting for fengselsoppholdet. Likevel har vi sett stadig større tilbakefall av tidligere straffedømte de siste tiårene. Den første tiden etter løslatelse er for de fleste den mest kritiske fasen for tilbakefall. Derfor er det viktig å sørge for en sømløs overgang mellom soning og frihet. For mange er det langt fra dagens virkelighet.

Et viktig element i rehabiliteringen er å gi innsatte utdanningstilbud. Det kan foregå gjennom videregående opplæring, lese- og skrivetrening eller ulike kortere kurs av ikke-formell karakter. Den viktigste forutsetningen for å unngå tilbakefall etter endt soning er å ha noe fast å gå fra, og noe fast å gå til. Altså bolig, jobb eller opplæring og en meningsfull fritid.

For å få jobb er det en stor fordel å ha en viss basiskompetanse. En undersøkelse blant innsatte i Bergen fengsel nylig viser at mellom 50 og 70 prosent av de innsatte har leseferdigheter langt under gjennomsnittet for unge voksne. Slik blir problemet synlig. Legges det til rette for at flest mulig innsatte kan starte og fullføre opplæring innenfor kriminalomsorgen? Både ja og nei.

Noe er i ferd med å skje. Flere og flere tilbys opplæring under soning. Men for mange svikter det ved løslatelsen. I 2003 var det 1 527 avbrudd i undervisningssituasjonen blant innsatte i Norge, og nesten halvparten av avbruddene skjedde på grunn av løslatelse. Dette viser at vi ikke lykkes med overgangen. Det er avgjørende at opplæring som ikke er avsluttet ved løslatelsestidspunktet kan fortsettes i frihet.

Skoleverket gjør en viktig og nødvendig jobb innenfor opplæring i kriminalomsorgen. Innsatte er sterkt overrepresentert blant grupper som har droppet ut av videregående skole og mangler viktige grunnleggende ferdigheter for å fungere optimalt i et komplekst samfunn.

Tilbud om videregående skole i fengsler er derfor helt sentralt. Men hvordan står det til med læringsmotivasjonen for de som sitter inne med vonde minner fra en skole der de kanskje ble mobbet og der mange aldri følte at de mestret? Kan det hende at andre tilbydere av læring har lettere for å nå fram til deltakerne, og lettere for å motivere dem til å fortsette etter løslatelsen?

Mange studieforbund opererer med såkalte lavterskeltilbud som inngangsport til det som for mange senere er blitt en lengre utdanningsvei. Dette kan være kortere kurstilbud som tar utgangspunkt i interesser som deltakerne allerede har. Slik er det i samfunnet generelt, hvorfor skulle det ikke fungere på denne måten også i fengslene?

De negative konsekvensene ved å gå over til en lovlydig livsførsel oppleves ofte som betydelige. Fra god økonomi og høy anseelse i et kriminelt miljø, går en til trangere økonomi og lav anseelse blant lovlydige borgere. Dette kan gjøre det vanskelig å fortsette på rehabilitering og utdanningstilbud etter løslatelsen. Det er nødvendig å tilføre motivasjonsfaktorer.

«Musikk i fengsel og frihet»er i første rekke et fritidstilbud i fengslet. Det er ikke et jobbkvalifiserende program, men det gir et holdepunkt i tilværelsen: En fast musikkøvelse, et band å høre til i. I tillegg gir det sosial kompetanse og livsglede. Glede gir motivasjon.

På denne frivillighetens læringsarena kan utbyttet bli synergisk;man får hjelp til å skaffe seg en meningsfylt fritid, man får lyst til å lære mer, man føler mestring –og veien blir kortere over i opplæring som gir formell kompetanse eller jobb.

Et annet fortrinn er studieforbundenes fleksible form. Alle lærerne har ikke to måneder sommerferie på samme tid, de kan ha halvparten av kurskveldene i fengselet og den andre halvparten på samfunnshuset uten at det krever noe mer organisering og byråkrati, de har ikke noe behov for å skille kategorisk mellom innsatte og løslatte. De kan gi et sømløst tilbud. Tett oppfølging før og etter løslatelse kan avverge tap av motivasjon.

Det tredje fortrinnet med studieforbundene er deres vektlegging av voksenpedagogikk. Voksnes læring er deres spisskompetanse. Å lære er en livslang prosess, men den foregår på ulike måter på ulike stadier i livsløpet. Å bruke de som er vant til å undervise voksne kan gi gode resultater, så vel innenfor som utenfor murene.

Da invitasjonen til landskonferansen om opplæring innenfor kriminalomsorgen nylig ble sendt ut, stod verken studieforbund eller andre frivillige organisasjoner på lista over inviterte. Dette er ingen alvorlig forbrytelse, men det er likevel symptomatisk. Og det til tross for at «Musikk i fengsel og frihet»bare er ett eksempel på vellykkede prosjekter drevet av studieforbund som bidrar til å lette overgangen mellom soning og frihet og som dermed bremser tilbakefall.

For å møte utfordringene i kriminalomsorgen er det mye som må gjøres. Det finnes noen små, konkrete grep som kan bidra i riktig retning. Ett av dem er å slippe studieforbundene og frivillig sektor inn.

Av informasjonsrådgiver Hilde S. Grønhovd og generalsekretær Sturla Bjerkaker, Voksenopplæringsforbundet