Ingen lett løsning

Det internasjonale energibyrået IEA har laget ny oppskrift for 50 prosent reduksjon av det globale CO2-utslippet fram til år 2050. Den omfatter 55 store kullkraftverk med karbonrensing, 17.500 store vindturbiner, 215 millioner kvadratmeter solpaneler, og 32 nye atomkraftverk. Det forutsettes også omfattende oppgradering av store og små bygninger for å redusere energibehovet der, og drastisk omlegging fra vanlige bensin- og dieselbiler til biler med hybridmotor og bruk av ikkefossilt drivstoff.

Dette innebærer at det må satses svært mye på både energisparing og energiproduksjon uten CO2-utslipp, for å nå det nevnte målet. Så mye at det ikke er mulig å velge bort det som er upopulært, som videre vannkraft-utbygging i Norge og nye atomkraftverk i andre industriland.

I Nationen 23. juni hadde debattansvarlig Michael Brøndbo kommentar, med den ironiske overskriften «En strålende løsning», som egentlig er appell om å velge bort atomkraft i alle land. I samme avis hadde Ola Vaagan Slåtten (i Stiftelsen Idebanken) Ærlig talt-innlegg med appell om å velge bort videre vannkraft-utbygging i Norge, av hensyn til Norges nasjonalfugl, fossekallen.

Brøndbo og Slåtten viser med dette at de ikke aksepterer den nevnte oppskriften fra IEA, eller at de ikke tar appellen fra FNs klimapanel om å halvere det globale CO2-utslippet på alvor. I begge fall setter de til side massiv faglig ekspertise i (stort sett) respekterte globale organisasjoner. Det snakkes og skrives mye om globalisering;men når det virkelig gjelder er det altså andre hensyn enn de globale som er avgjørende.

For cirka 20 år siden snakket en høyt profilert norsk politiker om å tenke globalt og handle lokalt. I hennes politikertid ble mange oljefelt utbygd, mens mange vassdrag ble vernet. Det høye norske utvinningstempoet for olje bidro til å holde prisene på bensin og dieselolje lavt nede i mange land, så ut-viklingen av biler med hybridmotor og bruk av annen energi ble vel 10-20 år forsinket? Samtidig førte Tsjernobylkatastrofen til at byggingen av atomkraftverk nesten stoppet opp, så kraftbehovene måtte dekkes med å bygge kullkraftverk og gasskraftverk med store CO2-utslipp.

Norge har mindre enn én promille av den globale folkemengden, og mer enn én prosent av de globale energiressursene. Dermed er vannkraft, vindkraft og eventuell bølgekraft her både nasjonale og globale ressurser, som bør utnyttes når globale hensyn tilsier det: Vi må nok bidra med både mye vannkraft og mye vindkraft, for å gjøre halvering av det globale CO2-utslippet oppnåelig.