Ulv eller mennesker?

Vi har i løpet av noen få år fått en helt ny situasjon i store deler av bygde-Norge. Ulven er gjeninnført som vanlig forekommende art, etter å ha vært stort sett helt fraværende i borti imot 4 generasjoner menneskeliv. Denne virkeligheten oppleves naturlig nok på forskjellig vis, avhengig av tradisjon, ståsted, faglig interesse, bosted m.v. Uansett så har ulvens tilbakevending skapt noe positivt for de få og noe meget negativt for de mange. Hva rogalendinger og lofotværinger måtte mene, er saken uvedkommende, vi må lytte til de som må leve med ulvens tilstedeværelse. Viken Skog organiserer skogeiere i 6 fylker. I dag har vi fast tilhold av ulv i deler av Akershus og Østfold. De to revirene berører 12-13 kommuner og omfatter nesten 2 ½ millioner dekar.

Det er riktig at ulven som art er til berikelse for mange, at den har en betydelig egenverdi og at den representerer en brikke som hører hjemme i et komplett ”naturbilde”. Denne siden av saken skal vi også ha med oss i det videre forvaltningsarbeidet. Imidlertid krever de siste års erfaringer at vi også trekker opp konfliktsiden. Mest nærliggende å nevne er husdyrtap innen bufenæringene, i praksis saueholdet. Gradvis har tap i utmarksnæringene økt på, gjennom lokal sterk beskatning av lokal elgstamme (og noe rådyr) og kanskje enda større tap som følge av redusert eller tapt mulighet for utleie av storvilt- og småviltjakt.

Viktigst i dette konfliktbildet er likevel det tap av livskvalitet som påberopes av mange bygdefolk i aktuelle distrikter. I denne sammenheng er det fullstendig uinteressant å sammenligne risikoprofiler opp mot sykdom, trafikk, biestikk eller andre ”trusler”. Er folk fryktsomme overfor ulv så er man redd ulv, med alt det innebærer av redusert bokvalitet, ødelagte naturopplevelser, tapt jaktutøvelse, psykiske belastninger og vanskelige framtidsbetraktninger.

Ut fra en totalvurdering mener Viken Skog at gjeninnføring av ulv i Norge har skapt så mange problemer for folk og bygdenæringer at man ikke ser noen mulighet for gjennomføring av dagens vedtatte rovdyrpolitikk. I påvente av at denne politikk endres må Norge legge seg på en meget stram forvaltning med klare regler innenfor dagens ulvesone, igangsetting av ordinær jakt utenom sonen snarest mulig og en generell desentralisert forvaltningsmyndighet.

Selve soneringen vil vi ikke kommentere på dette tidspunkt, da man ikke har noe alternativer til dagens sone. En må følgelig forholde seg til dagens sonekart inntil videre. Den umiddelbare konsekvens av sonering må være at ulv generelt skal ha en ”fredløs” status på utsiden. Det kan også være fornuftig med begrenset uttak av store revirflokker innenfor sonen, bl.a. for å bremse bestandsvekst, utvikle skyhet og opparbeide jegerferdigheter.

Det kan være opfattet som om Viken Skog stiller seg negativ til den velkjente ulvedusøren som ble lansert for noen måneder siden. Dette er ikke korrekt. Dusøren kan være et godt bidrag til å avdekke den alvorlige faunakriminalitet som har foregått dersom det viser seg å være hold i påstandene om utsetting av ulv i grenseområdene mellom Norge og Sverige.

Viken Skog har sterkt vurdert å tiltre dusøren, men ut fra en helhetsvurdering funnet det mer hensiktsmessig å bruke ressurser på andre aktuelle tiltak i rovdyrdebatten. Og debatt vil det bli, ikke minst i forbindelse med høstens Stortingsvalg. Neppe noen politiker fra ”ulveland” vil ha noen aktualitet i forhold til våre fremste taburetter uten først å ha klargjort sin holdning til ulike spørsmål. Ikke dermed sagt at man ikke skal kunne være varm forkjemper for mye ulv i Norge, men det skal kunne avkreves tydelighet og klarhet i slike spørsmål som betyr så mye for så mange.