Bistand kan velsigne

Ove A. Vanebo, første nestformann i FpU, slår fast i Nationen 8. august at «Norads bastante konklusjon om u-hjelpens velsignelse, neppe kan sees på som en endelig sannhet».

Vanebo har helt rett, det er ingen endelig sannhet. Norad drar da heller ingen bastant konklusjon om at all bistand til alle tider har virket som planlagt. Bistand kan velsigne, men vanligvis er mer jordnære begreper, som samarbeid, solidaritet og hardt arbeid, en mer nyttig tilnærming når norske bistandsmidler brukes i den fattige del av verden.

Utviklingssamarbeid er vanskelig. Det er en risikobransje hvor man er nødt til å ta sjanser både når det gjelder valg av samarbeidspartnere og hvordan andre forhold enn egen innsats vil påvirke utfallet. Derfor vil resultatene av bistand variere. Noen ganger lykkes det ikke, andre ganger kan bistand gi mange mennesker et bedre liv. Det gjør innsatsen verdt.

Nettopp fordi resultatene varierer, evalueres arbeidet kontinuerlig gjennom en rekke kontrollmekanismer. Poenget er både måloppnåelse og å lære av feil. Alle tiltak av en viss størrelse blir gjennomgått av fagfolk og konsulenter før, under og etter gjennomføring. I tillegg til uavhengige evalueringer av eksterne fagmiljøer, kommer juridisk kvalitetssikring, resultatgjennomganger, forvaltningsgjennomganger ved ambassadene og Riksrevisjonens arbeid. I tillegg foretas vurderinger av organisasjoner og andre partnere som forvalter offentlige bistandsmidler, samtidig som disse partnerne får gjennomført egne evalueringer. Jeg står altså ved at det sannsynligvis er få sektorer som blir så systematisk vurdert som bistanden.

Vanebos ferskeste avsløring av manglende kontroll på bistandsmidlene er en artikkel i The Economist, hvor det hevdes at Norge, ved å benytte offisiell vekslingskurs i hyperinflasjonslandet Zimbabwe, sender penger rett i lomma på Robert Mugabes korrupte regime.

Dessverre er det slik at man ikke kan stole blindt på alt som står på trykk, ikke en gang i The Economist. Det magasinet skriver om norske overføringer til hjelpeorganisasjoner i Zimbabwe er feil. Det stemmer ikke at Norge bruker den offisielle vekslingskursen, og dermed skulle ha bidratt til å fylle Mugabes lommer.

Norge bruker selvsagt den samme fremforhandlede kursen som internasjonale hjelpeorganisasjoner og ambassader benytter. Denne feilinformasjonen ble kommentert og korrigert i en rekke norske medier samme dag som The Economist presenterte den.

Det er trist at rykter og usannheter om bistand får anledning til å leve, lenge etter at de er tilbakevist.