Frp avliver Bygde-Norge

Avisa Nationen formidlet for en stund siden et internt Fremskrittsparti-budskap. Tre av partiets ordførerkandidater tok til orde for en ny landbrukspolitisk erkjennelse i partiet. Knut Flølo, Frp-ordfører i Vestnes kommune, sier som sant er, at «om vi innfører fri konkurranse på dette området, så er det slutt. Norge ligger som kjent der det ligger».

Denne ganske innlysende erkjennelsen fornektes av Frp i Stortinget. Der anses dagens bønder nærmest som offentlig ansatte, og ikke som selvstendig næringsdrivende matprodusenter. Frp vil redusere landbruksstøtten, fjerne jordbruksavtalen, åpne grensene og øke konkurransen fra utenlandske matprodusenter. Landbrukspolitikken skal ikke lenger forankres i distriktspolitikken.

Slik svarer Fremskrittspartiet sine egne ordførerkandidater, som til overmål anklages for illojal opptreden og trues med intern partijustis. Sammen med Høyre, avviser Frp jordbruksoppgjøret på prinsipielt grunnlag. De er imot et system der bøndenes organisasjoner årlig forhandler med staten om bøndenes inntekter og velferdsordninger - akkurat som de har vært motstandere av sentrale lønnsoppgjør mellom arbeidslivets parter.

Det er ganske interessant at de flagger slike synspunkter i forbindelse med tidenes jordbruksoppgjør - altså det året regjeringen og bøndenes organisasjoner for første gang på flere år sørget for en inntektsutvikling i landbruket på linje med andre yrkesgrupper - og vel så det. Bygde-Norge har vitterlig litt å frykte dersom høyrepartiene noen gang skulle få avgjørende innflytelse på norsk landbrukspolitikk.

Landbrukspolitikken viser «høyre-venstre-dimensjonen» i norsk politikk. Regjeringspartiene ønsker et landbruk som produserer trygg mat og som sikrer matforsyning, bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Da må vi ha en variert bruksstruktur tilpasset produksjonsvilkårene i de ulike delene av landet. Vi trenger et importvern, en livskraftig foredlingsindustri og sterke samvirkeorganisasjoner som kan sikre bøndene omsetningen av sine produkter.

Motstykket til dette er Fremskrittspartiets, Høyres og til dels Venstres markedsretting av landbruket, med økt import av landbruksprodukter, avregulering og økt konkurranse. Det er en landbrukspolitikk for de største og sterkeste - og for de brede bygder. Resultatet av denne politikken er, akkurat som Frp sier, å løsne båndene mellom distrikts- og landbrukspolitikken, fordi det i realiteten betyr en avvikling av distriktsjordbruket.

I fleng foreslår høyrepartiene å bygge ned importvernet, oppheve eksportsubsidiene, fjerne jordbruksavtalen, og «myke opp» regelverket for omsetning av melkekvoter - slik at de store kan kjøpe ut de minste. Dette gjør de uten å komme med alternative løsninger, og vel vitende om at utfordringen i norsk landbrukspolitikk de neste åra blir å oppebære lønnsomme arbeidsplasser, bosetting og sysselsetting i distriktene og samtidig sørge for at norsk foredlingsindustri fortsatt er konkurransedyktig under et nytt internasjonalt handelsregime.

Velger vi den medisinen som høyrepartiene foreskriver, vil det føre til en enda større nedlegging av bruk og avfolking av bygdene. Regjeringen viser en annen veg, med innføringen av produksjonsuavhengige tilskuddsordninger - som beitetilskuddet og arealtilskuddet og satsing på lokal mat, grønn omsorg, reiseliv og bioenergi. Områder som kan gi viktige tilskudd til gårdsdriften og som kan utligne det landbrukspolitiske paradoks som ligger i et rimelig inntektsnivå i landbruket og forsvarlige råstoffpriser.



Publisert mandag 23.07.2007 kl. 09:17 (sist endret mandag 23.07.2007 kl. 09:17)