Bistand uten virkning

Norske ambisjoner i utenrikspolitikken er store. Vi skal være best i klassen når det gjelder forholdet til FN, fredsmegling og solidarisk hjelp til verdens trengende. Dette gjenspeiles ikke minst i et bistandsbudsjett som i dag ligger på svimlende 20 milliarder kroner. Én prosent av brutto nasjonalinntekt. På mange måter kan man si at bistandsinnsatsen er norsk engasjementspolitikk i et nøtteskall: Det viktigste er å vise at man vil noe. Gode intensjoner er i fokus.

I det siste har flere begynt å stille spørsmål ved om man faktisk oppnår resultater med den globale bistanden. Hittil har ingen klart å finne noen klar sammenheng mellom økt bistand og utvikling. Afrikanske land sør for Sahara har mottatt enorme bistandsmidler de siste 30 årene - flere tusen milliarder kroner. Men den gjennomsnittlige nasjonalinntekt per innbygger er sunketmed nær ti prosent i samme periode. Store mengder bistand har heller ikke ført til at barnedødeligheten i fattige land er gått ned. William Easterly ved New York University, konstaterte i en studie fra 1999 at av 88 land som mottok bistand i perioden 1965-1995, var det bare ett som fikk en utvikling slik bistanden var ment å fungere.

Når utenriksdepartementet og Direktoratet for utviklingsarbeid (NORAD) møtes med kritiske bemerkninger om bistandens virkning, får vi hele tiden høre at man er åpne for kritikk, og at det arbeides med å dokumentere effektene av bistand. Men resultatorientering og dokumentasjon har stått på dagsorden i minst 25 år, uten at man har kommet noen vei. Tvert imot er kontrollen antagelig dårligere den siste tiden. I 2005 brukte norske myndigheter kun 12 millioner kroner på evalueringsarbeid. Siden 1997 er antallet evalueringer redusert fra 12 til fem i året. Riksrevisjonen har hatt flere merknader til forvaltningen av bistanden i sine rapporter de siste årene. Problemet er kort sagt at den utrolige veksten i bistandsbudsjettene er raskere enn hva de administrative kontrollrutinene klarer å håndtere.

Samrøret av naiv nestekjærlighet og sosialistisk fordelingsiver har ført til et engasjement som har erstattet all kritisk sans. At man stiller seg kritisk til bistandens resultater, er ikke det samme som manglende empati. Prosentmålet står i veien for en seriøs debatt om hva som virker i utviklingsspørsmål. Volum betyr mer enn innhold. Det blir som da Sovjetunionens sentrale byråkratier forlangte en årlig produksjon på 10 tonn spiker - men det var ikke så viktig hva slags kvalitet de var av eller om de hadde hoder.

Den norske bistandslobbyen må derfor utfordres og korrigeres. Prestisje og arbeidsplasser står på spill for byråkrater og bistandspolitikere. Foreløpig ser det nemlig ut til at u-hjelpen fungerer best til innvortes bruk.