Transportkapasiteten innen jernbane og vei har nå mange steder nådd taket. På E18 ved Dyreparken i Kristiansand passerer det over 800 vogntog i døgnet, i følge Fædrelandsvennen. Det er en fordoblingpå bare fire år. Godstrafikken på Sørlandsbanen har tilsvarende hatt en kraftig økning ogpå jernbane er det ikke mulig på kort sikt å øke kapasiteten.Og selv om det hadde vært mulig å øke kapasiteten ytterligere hadde ikke det vært nok til å svelge unna den økte godstrafikken påE18.
Når man når taket, øker kostnadene. Prisene på godstransport på vei økte med 2,3 prosent i første kvartal i år. Dette er den største kvartalsvise prisveksten som er registrert siden oppstarten av indeksen, melder SSB.
Dette innlegget derfor om samferdsel. Men ikke om kortsiktige tunnelras men om andre mer langsiktige ras, langsiktige ras som også er viktige å forebygge. For transportveksten skyldes økt økonomisk vekst som igjen skyldes økt global handel. Henger ikke infrastrukturen med får vi også her ras.
Ved bedriften Boen, en bedrift utenfor Kristiansand som blant annet produserer parkett, er deler av produksjonen «outsourcet» til Litauen. Outsourcingen skjer på grunn av høye lønnskostnader i Norge. Men det betyr igjen at halvfabrikata fra Litauen blir sendt tilbake til Kristiansand for videre bearbeiding der. Det medfører en rekke trailere fra Litauen i uka til Kristiansand. Trailere som ikke var på veien før i tiden da alt ble produsert her i landet.
I vår nye globale økonomi er dagens moderne industri i mye større grad enn tidligere avhengig av «just in time»-leveranser på grunn av lite lagerhold. Denne utviklingen skjer over hele verden og Norge kan ikke sakke akterut her. Industrien er global og avhengig av gode kommunikasjoner. Sentralisering av lager og andre trender har gitt et helt annet behov for veier nå enn før.
Samferdselsminister Liv Signe Navarsete uttalte nylig til Nationen at hun ønsket å prioritere veiutbygging i distriktene fremfor sentrale strøk. Men hva er god distriktspolitikk? I stedet for å prioritere veier iselve distriktene bør hun gjøre som i Sverige og Danmark. Prioritere veier mellom de største byene. Veier som i hovedsak går gjennom distrikter. Det vil både by og land tjene på. Distriktene kommer nærmere sentrum og de totale avstandskostnadene mellom byer reduseres.
Svenskene har skjønt dette lenge. I Sverige kombineres nå bygging av firefelts motorvei og dobbeltsporet jernbane mellom Gøteborg og Trollhättan. Veien og jernbanen bygges utelukkende på næringslivets premisser. Og svenskene får det til uten bompenger.
På begynnelsen av 90-tallet vedtok den svenske riksdagen utbygging av E4 til motorvei mellom Helsingborg og Stockholm. I 2007 er siste strekning ferdig. E4 er videre vedtatt forlenget fra Stockholm til Uppsala. Der bygges det nå 78 kilometer motorvei, i det største sammenhengende motorveiprosjektet i Sveriges historie. Samtidig bygges jernbanen ut.
Og hva med danskene? Det danske Folketinget vedtok i 1990 en storstilt motorveiutbygging i Danmark, der danskene i løpet av 15 år skulle bygge motorveier som knyttet hele Danmark sammen. Prosjektet ble kalt «den store H» og var ferdig i 2005. Tilsvarende er jernbane nettet knyttet sammen.
Sverige og Danmark høster nå gevinster av sine infrastrukturprosjekter. I Norge kommer derimot nå de langsiktige rasene frem i form av økte transportkostnader for en tidligere feilslått samferdselspolitikk. Skal vi gjøre de samme tabbene videre?
Publisert lørdag 09.06.2007 kl. 11:08 (Sist endret lørdag 09.06.2007 kl. 11:41)
Siste innenriks
