Samfunnsnyttig?

Norske myndigheter og Lotteritilsynet har frem til disse dager søkt å regulere spilleselskapene og konsesjonsinnehaverne Norsk Tipping og Norsk Rikstoto som monopolister. Målet har vært «sosialt ansvarlige rammer» i det norske spillemarked.

Bevisste spillere, som forbrukere i et marked, ser på eget spill med sunn og kritisk distanse. De søker beste odds og betingelser for sin hobby og forlystelse. Samtidig vet vi fra Adam Smiths gamle innsikt, at når dynamikken i markedsøkonomien settes til side gjennom monopolordninger, vil insitamentet for innovativ vekst forfalle.

Med all respekt for aktørene i vårt hjemlige spillemarked - gjennom år med illusjonen om sosialt ansvarlige rammer - har voksende milliardbeløp funnet sin vei til automatbransjen og nettspill internasjonalt. Hadde produktene fra Norsk Tipping og Norsk Rikstoto vært konkurransedyktige, ville milliardlekkasjen vært kraftig dempet. Når dette ikke har skjedd, da må vi kunne stille noen spørsmål ved Lotteritilsynets og monopolistenes virksomhet.

Spillerforeningen registrerer at markedsføringen til monopolistene til tider er etisk problematisk. Den stimulerer til dårlige spillevaner og lav spillteoretisk bevissthet. Den søker å få folk til å spille på et grunnlag av følelsesmessig engasjement og falske forhåpninger i stedet for kritisk refleksjon. Markedsføringen av urealistiske forventninger stimulerer til uheldige og usunne holdninger, og får som umiddelbar konsekvens en skadelig og uønsket spilleratferd hos et viktig og belastet mindretall. Samtidig registrerer vi at A-segmentet, med noen tusen av de dyktigste og mest krevende spillerne, søker til bedre alternativer for underholdning på nett. Myndighetenes politikk, gjennom monopolselskapene, har ført til flere spilleravhengige og at milliardbeløp årlig forsvinner ut av landet!

Med disse erfaringene blir det feil, som vi ser tendenser til i den politiske debatt, at løsningen skal ligge i enda mer offentlig styring og kontroll. I Storbritannia har hestesporten tradisjon for et godt samarbeid og avtaler med diverse private tilbydere av spill, og da innenfor et forbildelig lov- og regelverk som statsminister Tony Blair og den britiske regjeringen innførte i 2001. Storbritannia opplever kapitalimport og økte inntekter, både for stat og hestesport, mens vi i Norge opplever det motsatte.

Flere land innen EU, som Sverige og Italia, har kopiert britenes lov- og regelverk, eller vurderer å innføre noe tilsvarende. Europa synes å gå mot:

n Flere spilleselskaper i et deregulert marked.

n Spilleselskapene betaler en skatt til myndighetene hvor de er registrert, og et vederlag eller avgift til eierne av spilleproduktene, altså fotballens og hestesportens organer.

n Spilleselskapene gis stor frihet til hvilke produkter og spilleforutsetninger de vil presentere. Minimal inngripen fra myndigheter demper mulighetene for at arbeidet fra «tilsynene» skal virke konkurransevridende.

For spilleren er det ikke så viktig hvor han spiller, men at han har mulighet til å spille dit hvor odds er gunstigst, tilbakebetalingsprosenten høy og servicegraden god. Spilleren bør kunne etterspørre en lovlig forbruksvare hos Norsk Tipping, Norsk Rikstoto og seriøse selskaper som Trottingbet og Unibet. Trottingbet, som et heleid norsk selskap, etablert i London med britisk lisens, kan være noe av det beste som har skjedd norsk hestesport de siste år. Det må da være økonomisk interessant for norsk hestesport, hvis flere selskaper kan bidra til å fremme en sunnere økonomi innen hestesporten?

Spill bør være en sunn beskjeftigelse, hyggelig underholdning for mange - med flere reelle vinnere og færre tapere når forutsetningene er tilpasset dette - forutsatt produkter som gir rom for nøkterne sannsynlighetsberegninger og reell spillfaglig innsikt. I Norge har vi, så langt, ikke hatt tradisjon for å se på spill som en lovlig forbruksvare, og at spilleren er kunde i et marked. Spill har snarere vært sett på som kamuflert skatt til gode formål.



Publisert fredag 23.02.2007 kl. 07:33 (sist endret fredag 23.02.2007 kl. 07:33)