For et par uker siden fanget en fersk barnevernssak medienes interesse. Saken dreier seg om en overvektig jente som barnevernet ønsker å fjerne fra sin mor. Det bør være noe som skurrer når barnevernet legger skylden for jentas overvekt hos foreldrene omsorgsevne. Vitenskapelige studier har vist at genetisk arv i stor grad (med opptil 70 prosent) er bestemmende for overvekt. Det virker dermed helt absurd at jentas mor skulle lastes for omsorgssvikt fordi hennes datter er overvektig.

Denne saken har en klar parallell med en eldre sak der barnevernets tvangsfjerning av barn var høyst kontroversiell. Det dreiet seg den gangen om en mor som ble erklært «umoden« etter å ha blitt tvunget av barnevernet til å ta en IQ-test. Nå er IQ eller intelligens også i høy grad (opptil 80 prosent i voksen alder) arvelig. Atferdsgenetikken forteller oss at det ikke er mulig å skape et vesentlig mer intelligent barn ved å adoptere det bort til en såkalt ressurssterk familie. En kan ikke se hva barnevernet vil oppnå ved å fjerne barn fra sine biologiske familier,annet enn å utsette disse uheldige barna og familiene for traumatiske opplevelser som kanskje vil vare livet ut.

Men her vil nok barnevernets representanter innvende at disse sakene blir ensidig fremstilt i media, og at de momentene av saken som verserer i media bare er en del av det samlede bildet. Barnevernet vil sikkert også vise til deres taushetsløfter som forbyr dem å offentlig forsvare sine avgjørelser. Men, det spørs om ikke sosialarbeidernes taushetsløfter egentlig sparer dem for den umulige oppgaven å forsvare uvitenskapelige og gale argumenter for å sprenge en familie. En bør heller spørre om overvekt eller intelligens i det hele tatt burde ha blitt brukt som argumenter for barnevernets tvangsfjerninger. I en såpass viktig beslutning der barnets og familiens fremtid står på spill, finnes det ikke rom for begrunnelser som er både feil og uvitenskapelige. Bruken av dårlige argumenter svekker, i mine øyne, den samlede vurderingen av saken i barnevernets disfavør. Vi frykter at de få sakene som media fanger opp, bare er toppen av et isfjell av gale avgjørelser som får langtrekkende og noen ganger tragiske konsekvenser for de barna og familiene som blir rammet.

Hvordan avdekke en feil av et så stort omfang når barnevernssaker blir prøvd bak lukkede dører av fylkesnemnder, som teknisk sett er domstol-lignende organer, uten de samme ankemuligheter som gjelder i en domstol? Barnevernssaker kjøres dessuten som sivilsaker. Krav til bevis på foreldrenes omsorgssvikt er dermed mye løsere enn i en straffesak. Men de foreldrene som blir fratatt sine barn vil oppleve dette som en skjebne som er langt verre enn en frihetsberøvelse, ja noen vil si verre enn en dødsdom.

En innsender skrev i et innlegg om barnevernet i Bergensavisen at vi kanskje vil se en gjentakelse av de menneskelige tragediene fra barnehjemmene på 1950-tallet. Slik vi ser det, er det medienes ansvar og enhver opplyst samfunnsborgers ansvar å hindre at dette skjer.