Noen av oss snakker om at dyr og natur har en egenverdi. Andre, som Jan Arve Gjøvik i boken «Hvitbok for kjøttspisere. Håndbok i etisk argumentasjon for jegere og fiskere», avviser å bruke begrepet på annet enn mennesker, men argumenterer i praksis for den samme respekt for dyr og natur av hensyn til oss selv.
Kravet om at frittgående høner og ender skal lukkes inne av hensyn til fugleinfluensa og smittefare, må veies mot en refleksjon rundt hvordan vi ønsker at fremtidens dyrehold skal være. Ser vi det som akseptabelt at dyr tilbringer sine liv bak tjukke betongmurer, og kan vi leve med at tusenvis av kyllinger og andre dyr omkommer på veien til slakteriet?
NRK Brennpunkt viste for noen dager siden en mye omdiskutert reportasje om radiomerking av ville dyr. På 70-tallet var bestandstallene man opererte med tilsynelatende helt usannsynlige fordi man ikke skjønte at det var en og samme bjørn som ble observert i en rekke bygder. Slik sett har radiomerking bidratt til edruelighet.
Nå må man se om det er slik at radiomerking stadig gir helt nødvendig kunnskap som tjener naturen som sådan, eller om det i noen grad har utviklet seg til en aktivitet som legitimerer arbeidsplasser. Fra samfunnsvitenskapene kjenner vi teoriene om at enhver organisasjon prøver å finne argumenter for at den skal selv bestå, det gjelder helt sikkert også på dette feltet. I sum er det likevel neppe for mye viltforskning, heller for lite, men den må uansett finne former som i svært liten grad forstyrrer viltet.
I nevnte fjernsynsprogram ble det sagt at Direktoratet for naturforvaltning vurderer å radiomerke alle store rovdyr for å kunne ha kontroll med hvor de er, og kunne skyte dem om de opptrer som skadedyr mot beitedyr. Dette er forhåpentligvis en aprilspøk. Jeg tror neppe det vurderes seriøst. Dette ville nemlig føre til at vi mennesker stiller oss i en allmektig posisjon og betrakter hele naturen utelukkende som en dyrehage. Dessuten ville en feil i merkefasen kunne føre til utryddelse av en art.
Argumentene ovenfor oppveies ikke av at det har hendt at ulovlig jakt har blitt avslørt fordi rovdyra ble peilet i øyeblikket det smalt.
Hiuttak er en annen måte å regulere rovdyrbestandene på. Fordelen med en slik fremgangsmåte er at det er erfarne fjelloppsyn som gjør jobben. Ulempen er at en svekker folks holdninger til human jakt. Det er neppe human jakt å grave seg ned til den idylliske lune roen til jervemor og jervebarn for så å ta livet av de vettskremte og stressede dyra. Da er det kanskje bedre å gi seriøse lokale jaktlag kvoter og adgang til å kunne skyte de dyra som tar sau når sjansen er der. Kvotene må selvsagt alltid ses opp mot målet om bærekraftige bestander.
Hvis neste generasjon om noen tiår skal vurdere vår innsats er sikkert alle enige om at de ikke vil akseptere at vi ødela forutsetningene for en villreinbestand som har fulgt oss i 10.000 år - bare fordi ønsket om hytter i alle tregrenser, og veier over alle fjell, ikke ble veid mot naturens tålegrense. Det samme vil gjelde framtidas turister. De vil ikke komme hit for å se på noe vi ikke klarte. De vil komme hit for å høre om hvordan Norge klarte å ta vare på de siste rester av opprinnelige fjelløkosystemer i Europa, og i et multimedierom eller ute i naturen selv kunne ha muligheten til å se villrein eller andre arter i fjelløkosystemet.
Vi må nok i noen grad lære av forfedrene våre, og gå tilbake til husdyrraser som ikke stryker med om de legger seg på rygg i fjellet, og dessuten føre tilsyn med dem i større grad, gjete.
Når noen vil plassere en turisthytte i uberørte fjellområder, eller fjerne rovdyra fra de siste villmarksområdene på grunn av beitedyr, sier de gjerne «er ikke menneskene viktigst?»
Jo, jeg tror at så godt som alle er enige om at en far eller mor med et sultende barn også vil skyte et dyr som det er få av for å skaffe mat til sine. Vi er nemlig en del av økosystemet. Men, det er vel ikke etisk forsvarlig at mennesker for å få seg en ny gjenstand eller en mer behagelig feriedag, opptrer på en måte som truer eller alvorlig innvirker på ville dyrs velferd eller overlevelse?
Vi er nok enige om at vi skal ta vare på naturen og respektere alt liv der. Vi er nok enige om måla, bare vi ser langt nok fram i tid.
Ola Vaagan Slåtten, forfatter
06.04.2006 07:44
Emneord
Les også
