Media og makt

Det skjedde noe med demokratiet tidlig i 1970-årene. Frem til da hadde det rast veritable sverdslag i pressen, for eksempel med kritikk fra miljøorganisasjoner som forurensende bedrifter tok til motmæle mot, som best de kunne. Men så fikk bedriftene stadig sterkere råd fra en ny yrkesgruppe, medierådgivere, om å ikke gi seg inn i diskusjon: «Bare la dem holde på, uten motsvar vil debatten ganske fort dø ut og saken legges død med minst mulig oppmerksomhet.»

NRK har bidratt økonomisk til Erling Borgens dokumentar om fredsnasjonen Norge som aktiv krigsnasjon, men nekter nå å vise det ferdige resultat. Det sies at filmen ikke er tilstrekkelig balansert og har for lite om motpartenes syn. En slik redaksjonell linje er til skade for demokratiet.

Borgen sier han aldri har møtt en slik mur av taushet som i sitt forsøk på å klarlegge Norges aktive rolle i Irakkrigen, norsk våpeneksport og produksjon, og den omfattende bistand Kværner har gitt til USAs grelle menneskerettsbrudd i torturleiren Guantanamo. Borgen har redegjort, hele veien gjennom filmen, for hvordan han har forsøkt å få svar fra de ansvarlige og sier han aldri har stanget mot en mer massiv mur i research-arbeidet.

Metoden er den samme jeg har opplevd i min kritikk av kameraderi i finansieringen av Bondeviksenteret, en farlig samrøre av næringsliv og politikk. Etter min kronikk i Aftenposten 13.mars, hvor hovedpoenget var problemet med uteblitte svar fra folk med makt, ville TV2 ha temaet opp i Tabloid. Det ble ikke noe av da Bondevik sa nei, «den debatten ble avsluttet for en måned siden.» (En måned tidligere var han invitert i NRK, da hadde han ikke tid.)

Jeg ba TV2 om å opplyse at de forgjeves hadde forsøkt å få en slik debatt. Så skjedde ikke. Det eneste mottiltak jeg har sett mot taushetsmuren, er opprettelsen av nettstedet ukultur.org for å hjelpe opinionen til å bli synlig.

Borgen har løst problemet med innlagte stopp i filmen, hvor det i hvit skrift på svart bakgrunn gjøres klart at Bondevik, Petersen, Devold og Dørum (regjeringens sikkerhetsutvalg) ikke lot seg intervjue.

Slik må det gjøres. Publikum må få se hva makten nekter å svare på. Media selvkastreres om de bøyer seg for tausheten. Maktelitene har fått sjansen på forhånd, og vil få en ny i etterhånd. Det er ikke synd på dem.



Publisert onsdag 05.04.2006 kl. 07:45 (Sist endret onsdag 05.04.2006 kl. 07:59)