Skrekkvisjon om naturmangfold

I et leserinnlegg i Nationen 13. juni tegner Skogeierforbundet en skrekkvisjon, åpenbart med ønske om å torpedere det nye forslaget til Naturmangfoldlov. SABIMA er enig i at lovforslaget har en del svakheter, men disse består i at lovforslaget antakelig ikke går langt nok for å stanse den dramatisk negative utviklingen for biomangfold og økosystemer i Norge - som i resten av verden. Vi trenger en sterkere Naturmangfoldlov, ikke en svakere.

Få mennesker med sansene i behold kan tro på Skogeierforbundets dommedagsprofeti om at et nytt lovverk vil stanse mennesket i å høste av og bruke naturen. Det nye lovforslaget legger ikke opp til noe slikt - tvert i mot er selve formålet med den foreslåtte loven å legge opp til vern og bruk innen bærekraftige rammer.

Til forskjell fra Naturvernloven legges det betydelig vekt på næringsinteressenes behov og nytten av å bruke naturen. I tillegg til formålsparagrafen, understrekes det at økosystemene skal opprettholdes så langt mulig, og man skal vektlegge generasjoners erfaring gjennom bruk. Loven løfter fram et generelt aktsomhetsprinsipp , ikke en forbudslinje, og erstatningen ved vern forbedres.

Skogeierforbundets fremstilling av de nye virkemidlene «prioriterte arter»og «utvalgte naturtyper», framtrer som ganske useriøs. Dette er virkemidler som skal hindre at de siste leveområdene til en art eller en hel naturtype blir borte. Å argumentere mot å ta vare på disse områdene er som å argumentere for å hogge opp vikingskip og brenne ned stavkirker. I tillegg legges det i lovteksten opp til at kommunene kan fravike hensynet til slike områder. En skummel hjemmel med tanke på mange kommuners manglende miljøengasjement. Under 10 prosent av kommunene har en heltids ansatt miljøvernleder.

Vi er enig med Skogeierforbundet i at medvirkning fra og gradvis ansvarliggjøring av lokale myndigheter, eiere og brukere er essensielt. Men selv om mesteparten av forvaltningen skjer på laveste nivå, må det kunne settes opp nasjonale mål for forvaltningen. Å stoppe tapet av biomangfold er et slikt mål. Når vi vet at tapet i hovedsak skyldes tap av leveområder er det eneste virkemiddelet bevaring av disse. Å la grunneierne bestemme om disse leveområdene skal ivaretas eller ikke er ingen trygg vei. En kan simpelthen ikke vente at lokalsamfunn og grunneiere skal tenke mer på samfunnets totalbehov for funksjonelle økosystemer enn egen økonomi.