Hold av småfe på beite

Forfedrenes farefulle slit i mange år ble kronet med hell. Bestanden av skarpkjefter i de norske skoger ble kraftig redusert. Det førte til at store og små firbeinte kunne nyte det frie livet i utmarka om sommeren og gjøre spredte strå om til mat av tilnærmet økologisk kvalitet – samtidig som et vakkert kulturlandskap ble opprettholdt og var grunnlag for turistnæringen.

Bøndene slapp å sende fattigfolks barføtte unger ut i kulde og regn for å gjete – og kunne ta del i den effektivitetsutviklingen samfunnet forlangte.

Så var det en gang uti det 20. århundre at folk begynte å glemme hvor maten kom fra. Til tross for at det levde alskens skarpkjefter i hopetall lengre østover, var ikke det nok.

Enkelte sære interessegrupper nedla et nitidig arbeid og søkte de rette posisjoner. I løpet av noen år hadde vi fått Bern-konvensjonen, sabotert nødvergeretten og fått strafferamme på 6 års fengsel for rovdyrDRAP.

De fleste politikerne sov i timen eller lot mot bedre vitende som om de trodde at løven og lammet kunne beite side om side.

Bøndene ble gang på gang lovet at de skulle holdes skadesløse. Bern-konvensjonen skulle ikke få betydning for beitebruken.

Bøndene skulle få full erstatning for påført skade. Det er et under at noen fortsatt har tillit til politikere etter det sviket vi har sett i forhold til etter hvert enorme tap av beitedyr (også på innmark), skvisa beiterettigheter, mangelfulle eller manglende erstatninger, manglende midler til forebyggende tiltak og manglende vilje til å ta ut skadedyr.

Det foreløpige høydepunktet kom da Statens Dyrehelsetilsyn begynte å synes at det ble for mye blod. Det hadde for øvrig bøndene selv syntes lenge.

Problemet var bare at Dyrehelsetilsynet er underlagt Landbruksdepartementet. Skarpkjeftene er Miljøverndepartementets ansvar. Derfor kan ikke Statens Dyrehelsetilsyn mene noe om rovdyrforvaltningen. Så istedenfor å foreslå reduserte rovdyrstammer, 0-målsetting for ulv og effektive skadedyruttak når visse tap oppstår, får vi det motsatte forslag i god moldbo-tradisjon.

Vi gjør bøndene ansvarlig for rovdyrpolitikken! De må selv stå for alle kostnader og ha dyra hjemme hvis det er for stor rovdyrbelastning. Blir det skader på innmark – og det blir det jo når det er tomt for sau i skogen – er det bare å ta dyra inn i fjøset. Husk å stenge vinduer og dører& Det kalles så vakkert å skille rovdyr og sau.

Flytter du katteskåla fra kjøkkenet til stua, følger katten etter. Så enkelt fungerer det med rovdyra også. «Skiller» du rovdyr og sau på Østlandet, blir det fullt blodbad på Vestlandet i neste omgang.

Dyrehelsetilsynet gjør sauenæringen ansvarlig for en i beste fall totalt misforstått iver etter å verne rovdyr. Vi retter sauebonde for ulv! Sauenæringen har protestert mot utviklingen, har ingen mulighet for å bære de økonomiske belastningene og har ingen lovlige virkemidler mot rovdyra. Bortsett fra dette er løsningen genial. Ved å utradere beitebruken blir myndighetene kvitt både rovdyrproblemet og utgiftene. Endlösung.

Nå gjenstår bare litt småtterier som grunneiere med jaktrettigheter, diverse jegere, reineiere, samisk kultur og distriktsbefolkning med fryktreaksjoner. I regimer vi ikke liker å sammenligne oss med, gjør de det så enkelt at de kvitter seg med brysomme befolkningsgrupper. Vi venter spent på neste trekk.


PS: Det er nærliggende å tro at Statens Dyrehelsetilsyn tenker i samme baner når det nå skal skrives ny stortingsmelding om dyrehold og dyrevelferd. DS.