Har norske bønder skylda?

Skal vi forstå bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen og utenriksminister Jan Petersen sine uttaleser til media i den senere tid, skal nedleggelse av en stor del av det norske landbruket, føre til at fattige bønder verden rundt kan få selge sine landbruksprodukter til norske forbrukere og derved rette opp egen økonomi, pluss handelsballansen i sine respektive hjemland. For å oppnå dette mener de åpenbart at det er helt nødvendig av Norge å gå inn for en åpnere verdenshandel med matvarer gjennom WTO-forhandlingene.

Bistandsministeren har høye ambisjoner om å få til en mer rettferdig verden. I så måte går det an å dele hennes synspunkter. Men er det realistisk at Norge og nedlegging av norske gårdsbruk kan forandre verden?

Om man la ned om lag halvparten av norske bruk (30.000-40.000 bruk) tror jeg at man først og fremst ville se resultatet i Norge, ved gjengroing av kulturlandskapet, fraflytting i distriktene, og flere som må ut i ledighetskøen.

Fattige bønder i u-landene ville knapt nok registrere det, på grunn av realitetene i verden.

Først og fremst fordi det finnes atskillig mektigere landbruksproduserende land enn Norge i denne sammenheng.

Faktum er nok at den liberalisering som allerede har skjedd gjennom WTO, har ført til større problem for fattige land. Resultatet etter denne liberaliseringen, er at billige landbruksprodukter fra for eksempel EU, USA utkonkurrerer varene til fattige bønder på deres hjemmemarked. Denne såkalte konkurransen, fører til fraflytting fra landbruksområdene i mange land, og når det er smått om alternative arbeidsplasser, vil mange «flykte» til Europa.

Den danske dokumentarfilmen som ble vist på NRK 15.06.04, ga et avslørende bilde av denne landbrukshandelen. Her kom det frem blant annet hvordan EU i stor stil brukte eksportsubsidier ved salg av sukker og matvarer med sukkerinnhold til land i Afrika. Følgene var at dette sukkeret ble solgt billigere enn bøndene i Sør-Afrika kunne produsere det. Ghana, som tidligere var brukbart selvforsynt med matvarer, importerte nå enorme mengder mat fra EU. Et siste eksempel var fra Haiti der fattige bønder med noen få kuer ikke fikk solgt melken de produserte, fordi tørrmelk fra EU var billigere.

Eksemplene her gir bare et lite bilde av realitetenes verden, og det burde være nokså innlysende også for våre statsråder Johnsen/Petersen at norsk landbruksproduksjon har særs liten betydning i internasjonal matvarehandel. I motsetning til de land vi liker å sammenligne oss med, er eksport av norske landbruksprodukter i dag av marginal betydning, spesielt til u-land.

Norge importerer vel i dag hovedsakelig sukker fra EU, er norske politikere i stand til for eksempel bestemme at denne importen skulle skje fra U-land? Og vi ser til stadighet at Norge bidrar med nødhjelp i Afrika. Hvor ofte blir mat kjøpt i Afrika til disse formål?

Det er vel og bra at norske politikere engasjerer seg i internasjonale saker, men de må ikke glemme at de også er innvalgt på Stortinget for å ivareta norske interesser, også i Norge.

Stortingets flertall ser i dag ut til å ha kort tidshorisont når det gjelder å ta vare på norsk landbruk. De siste års skatte/jordbrukspolitiske avgjørelser som er fattet av Stortinget, medfører at flere tusen gårdsbruk vil gå ut av produksjon de neste par årene. Dette er i første rekke mindre bruk i fjord- og dalbygder, som paradoksalt nok er billige bruk for samfunnet å opprettholde.

Resultatet vil bli gjengroing av kulturlandskapet i stor stil, noe som neppe vil være ønskelig for turistnæringen og for Norge som turistland.