De norske storgårdene er en viktig del av den norske kulturarven. I tillegg til å være rene attraksjoner i seg selv, er de gamle praktgårdene historiske minnesmerker over en nær fortid. De forteller oss noe om både norsk historie, og ikke minst om den norske landbrukshistorien.
Mange av gårdene preges dessverre av forfall. Økonomien i landbruket kan i dag på ingen måte forsvare de store vedlikeholdskostnadene som følger med så store og gamle bygningsmasser som det her er snakk om. I en artikkel i gårsdagens Aftenposten, forteller eieren av Sælid gård i Vang utenfor Hamar om en evigvarende kamp for å berge bygninger og inventar fra mugg og forfall. Det sier seg selv at det koster å holde bygningene ved like når en vet at ballsalen alene måler 220 kvadratmeter, og det samlede takarealet på gården er 20 mål.
I gang i tiden arbeidet over 100 mennesker på gården. Den gangen sørget økonomien i landbruket for et velstående bruk. I dag driver gårdbrukerparet 700 mål innmark, og begge arbeider i likhet med svært mange andre gårdbrukere utenfor bruket. De har selvsagt ikke lenger noen ansatte.
Dette er ikke en situasjon som er unik for Sælid. Mange av storgårdene har fortsatt en stor jordbruksproduksjon. Men avkastningen fra gårdsdriften kan ikke lenger dekke de galopperende kostnadene til vedlikehold.
I 2005 fjernet skattereformen muligheten for å trekke utgifter til vedlikehold av våningshus av på skatten. Det kom som en bieffekt av at inntektsbeskatningen av fordelen av egen bolig ble avviklet. En skatteendring som i utgangspunktet var positiv for landbruket, hadde en utilsiktet effekt som rammet gårdeiere med store vedlikeholdsutgifter.
Eierne av storgårdene gjør en innsats for kulturarven. De må sikres ordninger og vilkår som setter dem i stand til å fullføre jobben.
07.04.2010 09:07
