Retten til jakt på ulv

De siste dagene har det kommet fornuftige innspill i ulvedebatten. Norsk institutt for naturforskning (Nina) har foreslått å droppe ordningen med kjerneområder, og heller dele rovdyrforvaltningen inn i fem-seks store regioner. Så skal hver region få definert sin minimumsbestand av rovdyr. Og så skal det drives jakt deretter.



Forslaget er et klart skritt i riktig retning. Det kan bli en praktisk ordning, omtrent som dagens forvaltning av gaupa. Det er i hvert fall ikke et håpløst skrivebordsforslag, slik kjerneområdene er med sine latterlige forutsetning om at ulven burde vite hvor kommunegrensene går.



Professor Reidar Andersen i Nina treffer spikeren på hodet når han her i Nationen fastslår følgende: «At lokalbefolkningen får anledning til å drive jakt på rovdyr er det viktigste konfliktdempende tiltaket som kan settes i verk.» Så enkelt kan det sies. Så enkelt kan man få fram at dette ikke bare dreier seg om rovdyrforvaltning, men også lokalsamfunnenes følelse av maktesløshet overfor storsamfunnets regler.



Det har vært mye overformynderi fra storsamfunnet i denne saken. Det må ta slutt. Dette betyr selvsagt ikke fritt fram for lokal selvtekt og lovløshet. Derimot betyr det at begge partier skal ha et ord med i laget. Det har vært smått med slik forståelse hos storsamfunnets byråkrater og eksperter. Derfor er det bra når nye toner høres.



Bra er det også når Reidar Andersen fastslår at ulven ikke er en truet dyreart. Dette er klar tale fra mannen som leder Ninas kompetansegruppe for rovdyr og samfunn. Ulven er tallrikt til stede i mange europeiske land, den er tilpasningsdyktig og lever godt i storbyer som Roma. Vi må slutte og sette ulven og andre rovdyr på pidestall, mener Andersen. Vi er hjertens enig. Kanskje går det mot økt forståelse for at valget ikke står mellom frislepp og utryddelse for ulven. Det er mulig med en fornuftig forvaltning. Der noen rovdyr kan skytes for at bestanden skal bevares.