Så langt i beitesesongen har Berg mistet 239 sau og lam, som gir et tap på hele 25 prosent. Siden han tok over gården i 2001 er nærmere 1000 av dyra hans gått tapt på beite.
Dyrevernmessig sett er en slik drift uforsvarlig. Hver sau har gjennomgått store lidelser. Den som har sett kadaver som er drept av rovdyr, forstår hvilken påkjenning det er for en bonde å sende dyra ut til en sannsynlig massakre.
Den enkle måten å stoppe dyretragediene i utmarka på, er å nekte bønder å slippe ut dyr på beite, eller å pålegge mer rovdyrforebyggende tiltak. I Bergs tilfelle er mye prøvd. Gjeterne som har vært ute i felten, lykkes ikke i å holde rovdyra borte. I stedet ble jobben deres å lete etter kadaver. Rovdyrsikkert gjerde er uaktuelt, siden beiteområdet også er trekk for rein. Skadeuttak av bjørn er gjennomført, uten at tapstallene ble redusert.
Dagens rovdyrpolitikk resulterer i smerter for folk og dyr. Om bøndene nektes å bruke beiteretten, tvinger den også fram nedlegging av bruk og lokalsamfunn. Mange bønder påføres store personlige belastninger. De økonomiske tapene er tunge nok, men de følelsesmessige virkningene det har å se sine egne sauer ligge istykkerrevne etter rovdyrangrep, er ofte enda tyngre å bære. «Det er bare tragisk», som Berg i Namsskogan sier.
At politikerne, med åpne øyne, vil stå for en rovdyrpolitikk som påfører befolkningen og dyra i de mest rovdyrtette områdene slike belastninger, er tegn på en skremmende arroganse. Vi mener situasjonen rundt i mange bygder tilsier at rovdyrpolitikken må vurderes på nytt.
Miljøvernminister Erik Solheim har tidligere signalisert at han vil ha mer effektive skadeuttak og muligens også nye erstatningsordninger. Det hjelper noe, men langt fra nok. Det eneste som virkelig vil gjøre bot på skadene, er en ny - og mer virkelighetstilpasset - rovdyrpolitikk. I klartekst betyr det langt færre rovdyr i norsk natur.












