GMO er konsernenes agenda

Nationens meningsmåling i går viste at det ikke er noe folkekrav å få genmodifisert mat i Norge. 66 prosent kan ikke tenke seg å kjøpe GMO-mat. Resultatet er ikke oppsiktsvekkende. Folket har ikke forlangt å få genmodifiserte vekster på bordet eller i åkeren noen steder i verden, og heller ikke i fôrlagrene for husdyra.

GMO er de store konsernenes agenda. Det er i seg selv en grunn til å være på vakt. Skepsisen er stor også i vitenskapelige miljøer. Men forkjemperne framstiller skepsisen som bakstreversk. De argumenterer med at kunnskap og opplysning skal få slutt på motstanden.

Argumentasjonen er velkjent fra EU-kampene: Opplysning skal få bukt med skepsisen. I praksis har økt kunnskap bare ført til sterkere motstand. Det samme skjer i kampen om GMO.

Dette er i hvert fall erfaringene i europeiske land som har åpnet for GMO, på åkrene og i import av mat og fôr, og hvor det er blitt en bred debatt. På kontinentet er det brede folkebevegelser mot GMO, med allianser av vitenskapsfolk, matprodusenter, forbrukerorganisasjoner og miljøbevegelse. Det samme vil skje her om Norge åpner for GMO.

Det er foreløpig lite kunnskap om eventuelle helseskader av GMO. Men det er svært mye kunnskap om hvordan GMO-produksjon ødelegger for annen produksjon.

Sett i forhold til de enorme summene som konsernene har investert i GMO er det forbausende lite som er oppnådd av såkalte genetiske forbedringer. Men samtidig har genmodifiserte vekster ført til kjempestore problemer og stor usikkerhet blant matprodusenter som ønsker å holde GMO unna sine egne åkre og husdyr. Det er altfor snevert å snakke om helserisiko. GMO handler om et risikofylt og gigantisk eksperiment med naturens kretsløp og balanse.

Men først og fremst handler det om makt. Selv om konsernene har oppnådd lite når det gjelder forbedringer av planter, har de oppnådd mye når det gjelder makt over natur og matproduksjon. Når Direktoratet for naturforvaltning har sagt ja til gen-mais i Norge, er det storkonsernene Monsanto og Bayer de har sagt ja til. Nå er det politikernes ansvar å ikke gi dem lillefingeren.