Balansert tomtefestedom

De fleste Oslo-baserte medier slo fredag fast at Høyesterettsdom i tomtefestesaken var en seier for tomtefesterne. Ser man litt nøyere på dommen, er det antakeligvis ingen som er vinnere og kanskje heller ikke tapere. Dommen kan være til å leve med for begge parter i saken.

Da dagens tomtefestelov ble vedtatt i 2004, kalte fortvilte grunneiere loven for et ran, og det med rette. Raneren var staten, da Stortinget i den nye loven slo fast at tomtefestere skulle ha rett til å løse inn sine festekontrakter til 40 prosent av markedsverdi. På denne måten måtte grunneiere avstå fra 60 prosent av verdien av tomta og grunnen. Med dette håndgrepet foretok man en gedigen verdioverføring fra Distrikts-Norge til tomtefestere av hytter og boliger.

Når Høyesterett sist fredag slo fast at 40-prosent-regelen er i strid med grunnloven er det en oppsiktsvekkende smekk til Stortinget og medhold for grunneierne. Høyesterett ordlegger seg i forsiktige, juridiske termer, men i klartekst vil dommen bety at Stortinget ikke har hatt god nok saksbehandling av tomtefesteloven før den ble innført. Det er ikke dagligdags kost at Høyesterett overprøver beslutninger om lovvedtak.

Grunneiere flest har opplevd den nye tomtefesteloven som svært urettferdig. De mener loven tar fra dem råderett over egen eiendom. Den fratar dem muligheten til å fastsette en leie som i noen grad avspeiler verdiøkningen på leiekontrakten.

Grunneiernes opprinnelige hensikt med å feste bort tomter, i stedet for å selge, var langsiktighet og vilje til å bevare eiendommens verdier for egen og etterkommernes framtid.

Flere mener at alle som bor på festet tomt i Norge er vinnere, etter Høyesteretts dom, fordi dommen gir dem rett til å videreføre festekontrakten på samme vilkår som tidligere. Men samtidig som tomtefesterne jubler over dette, er grunneierne sikret inntekter via festetomtene sine til evig tid. Så lenge innløsning til 40 prosent er grunnlovsstridig, vil antakeligvis presset på å innløse tomtene avta og grunneierne beholde sine verdier, sjøl om de i enkelte kontrakter er lave.

Alt i alt ser det ut til at Høyesterett har balansert dommen på en fornuftig måte og tatt riktige grep som i lengden kan gavne både festere og grunneiere. For grunneiernes del kunne det gått langt verre enn dette.