Politikerlønn som signal

Hvor mye skal en politiker tjene? Spørsmålet har ført til skisma i den rødgrønne regjering. Sp og SV vil begrense politikernes lønnsvekst. Ap vil ikke røre forslaget fra Stortingets lønnskommisjon, som foreslår lønnsøkning for både statsminister, statsråder, stortingspresident og stortingsrepresentanter.

Politikerne overlot fra 1996 til en kommisjon å fastsette lønningene, slik at de skal slippe den vanskelige jobben med å diskutere egen lønn. Ordningen er i utgangspunktet fornuftig. Men det kan da ikke være slik at det som kommer fra denne kommisjonen er så hellig at det ikke kan røres ved. Kommisjonen er politikernes redskap, ikke deres overordnede. Politikernes overordnede i dette spørsmålet er faktisk folket som velger dem. Dersom kommisjonens forslag virker urimelige, bør politikerne ha såpass bakkekontakt at de sier nei takk.

Norske politikerlønner er moderate sammenlignet med mange andre land. Men vi vet også at politikerforakten er større i mange andre land. Signaleffekten er ekstra viktig for det nye flertallsstyre som har satt seg som mål å avskaffe fattigdommen i Norge. Når statsministerens lønn er økt dobbelt så mye som en industriarbeiderlønn de siste 11 åra, da skurrer det. Det er et uheldig signal når stortingspresidentens månedlige lønnsøkning utgjør omtrent det samme som det en sosialhjelpmottager har å leve av i måneden, om lag 4000 kroner.

Lønnsøkningen er derfor ikke en «ren ekspedisjonssak», slik stortingspresident Thorbjørn Jagland hevder. Ap får støtte av Frp, som i denne saken ikke skjeler til «folk flest». Ap og Frp har flertall i Stortinget, og kan derfor vedta lønnsøkningen.

Sps parlamentariske leder Magnhild Meltveit Kleppa tar nå initiativ for å moderere lønnsøkningen, og AUF ber moderpartiet si nei til den. Ap bør stikke fingeren i jorda og lytte. Her har de en gylden anledning til å fortelle at de ønsker et mest mulig homogent Norge.

Sammensetningen av lønnskommisjonen bør kanskje også bli et tema. Den bør være folkets kommisjon. Da har Velferdsalliansen et poeng i at det burde delta noen med erfaring fra fattigdomsfeltet.