Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Konserner driver velferdsgrabbing

Kari Gåsvatn
Publisert: 11.06.15 00:00

For investorer på jakt etter profitt er jord og velferd sannsynligvis to av verdens mest stabile bransjer. Det er velkjent at matjord blir kjøpt opp av pengefolk som ikke har noe forhold til å drive landbruk. Landgrabbing har sitt motstykke i velferdsgrabbing. Skattefinanisiert velferd blir i likhet med jord lite påvirket av skiftende konjunktur og er derfor gull for en investor.

Finanskapitalens inntog i velferds- og omsorgsbransjen er et uoversiktlig felt. De som kritiserer, blir beskyldt for å mangle kunnskap. Det stemmer til en viss grad. Politikere og journalister som har spesialisert seg på myke sektorer som barnehage, skole og eldreomsorg, mangler ofte kompetanse i øvelsen «follow the money», følg pengene.

Politiske ideologer som vil overlate velferdsoppgaver til kommersielle aktører, får dermed lett spill. De snakker dessuten ikke om å tjene penger, men om å åpne for mangfold og slippe til alle gode krefter. Hvem vil ikke det?

Linn Herning har med boka «Velferdsprofitørene» (Manifest Forlag) gitt et viktig bidrag til en mer opplyst debatt. Hun avslører retorikk og «ordsminke» samtidig som hun gir en grundig oversikt over den kommersielle velferdsbransjens virksomhet i Norge. Som rådgiver og nestleder i For Velferdstaten kan hun trekke fram konkrete eksempler som avslører propagandaen om magisk innsparing. Boka er lett å lese også for oss som ikke til daglig forholder oss til oppkjøpsfond, konsernbidrag og kreativ restrukturering av selskap.

De nye kommersielle aktørene i velferdsbransjen er noe helt annet enn private, ideelle organisasjoner som var pionerer i å bygge opp tilbud før den offentlige velferdsstaen ble bygd ut. Men det er gråsoner, som når en menighet bruker barnehagen som inntektskilde for kirken.

Også idag blir det satt igang små, private velferdsbedrifter med interesse for fag og mennesker som drivkraft. Slike bedrifter blir ofte kjøpt opp. På fem år har tre utenlandske kommersielle aktører kjøpt opp 14 mindre private barevernstitusjoner, ifølge Klassekampen forrige uke.

Det finnes både norske og utenlandske aktører på velferdsmarkedet. Firmaene er ulikt bygd opp, som ellers i den kommersielle verden. Som andre kjøper de opp, selger seg ut og driver kreativ skatteplanlegging.

Hovedkontoret ligger gjerne i et skatteparadis. Dermed unngår konserner med sugerør i felleskassa, våre skattepenger, selv å betale skatt.

Investorer

«De har sugerør i felleskassa, men unngår selv 
å betale skatt.»

Forbudet mot utbytte i privatskoler blir omgått med å flytte penger mellom selskaper. I eldreomsorgen er det ikke noe utbytteforbud. Velferdskonserner hevder likevel ofte at de ikke tar utbytte. Som Herning skriver, så er utbytte for amatører. Profitten hentes ut på andre måter, som ved høy fortjeneste på salg.

Av 38 kontrakter som ble inngått av kommersielle selskap fra 1997 til 2012, ble 33 enten solgt eller restrukturert i løpet av anbudsperioden. Det betyr at det som regel er et annet selskap som overtar det anbudet en kommune har sagt ja til. I andre tilfeller fortsetter samme firma med et nytt navn.

Det er selvsagt ikke populært i offentligheten at skattepengene som er bevilget til velferd i demokratiske prosesser, blir brukt til å øke private formuer. Derfor omskrives virkeligheten for å hindre kritiske spørsmål. Velferdsprofitørene har utviklet gode strategier for å skjule hva de tjener. Når det gjelder norske aktører, kan likevel skattelistene gi en pekepinn om at det er mer enn idealisme som driver dem.

Sjonglering med ulike selskap er en måte å tjene penger på. En annen er å kutte i bemanning, lønnsutgifter og pensjonsordninger. Bemanningslistene ved kommersielle sykehjem defineres som en forretningshemmelighet. En annen metode for å hindre innsyn er å gjøre ulike sykehjem til avdelinger i samme aksjeselskap.

Velferdsprofitørene gjør ikke nødvendigvis noe ulovlig. De oppfører seg som finansaktører flest. Problemet er politikere som oppmuntrer til velferdsgrabbing. Eller som lar seg lure til å tro at konkurranseutsetting gjør velferden billigere. Heldigvis er rekommunaliseing av anbudsutsatte tjenester er relativt enkelt, ifølge Herning.

Hun ser en parallell mellom den politiske kampen om velferdsprofitørene og striden om de norske konsesjonslovene. I begge tilfeller handler det om regulering av kapitalkrefter for å verne fellesskapets verdier. Men sier vi ja til frihandelsavtalene TTIP og TISA, kan muligheten for å regulere kan bli borte, advarer hun.

Desto større grunn er det til å diskutere TTIP og TISA i kommunevalgkampen som snart begynner.



Du må ha en Disqus-, Facebook-, Twitter- eller Google-konto for å debattere. Vis omtanke og hensyn. Debatten redigeres i ettertid. HER er oversikten over debattreglene.
comments powered by Disqus
Annonse