Noen får hjemmestrikket under juletreet, men innholdet i de fleste myke pakker kommer langveis fra. I dag når vi legger lekre, myke plagg i kjærlige pakker for å vise at vi bryr oss om hverandre, er det ikke særlig taktfullt å skrive om at de fleste tekstiler er laget av underbetalte arbeidere på slavekontrakter mens profitten går til butikk-kjeder og globale klesgiganter.

Og bare så det er sagt: Jeg er også bevisstløs når jeg kjøper klær. Selv om jeg ikke er noen fjortis, tenker jeg pris og mote, og glemmer å se på den lille merkelappen hvor det står «made in Thailand». Jeg har forlengst glemt tv-reportasjene hvor Kirkens Nødhjelp og journalist Erling Borgen hadde fått smuglet ut informasjon om forholdene ved 71 klesfabrikker i Mae Sot. Her får arbeiderne sju kroner dagen, de får amfetamin i kaffekoppen for å orke å jobbe flere døgn i strekk, og de sover 100 på ett rom i køyesenger. De har 80 timers uke, en halv fridag i måneden og elektriske gjerder rundt arbeidsplassen.

Slikt blir det billige klær av. I dette tilfellet ble klærne produsert for gigantkjeden Tommy Hilfiger. Tilsvarende reportasjer om andre kjeder viser hvordan produksjonen alltid flyttes dit arbeidet koster enda mindre, slik at du og jeg får billige klær, samtidig som butikken og den globale klesindustrien får sitt og vel så det.

Rundt maten er det blitt en viss bevissthet og debatt. Altfor lite riktignok, og fortsatt er flertallet mer opptatt av at maten skal være billig enn av hvordan åkeren pleies og kua trives og hvor mye primærprodusenten har igjen for strevet. Når det gjelder mat, er det likevel en økologisk samvittighet som spør om maten har reist langt eller kort. Gensere reiser over alle grenser, uten at noen bryr seg om hva de er laget av, hvem som har laget den og hvem som putter profitten i lomma.

Vel, vi bryr oss litt om hva klærne er laget av. Hundre prosent bomull, da tror vi det ikke går an å få et mer politisk korrekt naturmateriale. Men slik mesteparten av bomullsdyrkingen foregår, er den noe av det mest ressursødeleggende og miljøfiendtlige som finnes. Den krever store mengder vann, fra 7000 til 29 000 liter per kilo bomull. Hver nordmann bruker mer enn ti kilo bomull i året. Ifølge Framtiden i våre hender er det 20 000 dødsfall og en million forgiftninger hvert år fra sprøytemidler i bomullsindustrien. Dersom hver av oss brukte en dongeribukse mindre i året, ville vi spare naturen og menneskene for 420 tonn miljøgiftige sprøytemidler.

Den uttørkede Aralsjøen i Usbekistan er blitt selve symbolet på bomullsindustriens ødeleggelser. Det som en gang var verdens fjerde største innsjø er i dag økologisk katastrofeområde. Fiskeriene her betydde 10 000 arbeidsplasser som nå er borte. Sju millioner mennesker har fått forurenset drikkevann. Folk plages av sykdommer, og tørken tar matavlingene.

Også å lage klær av bomull, med bleking, farging og trykk, er forurensende. Det er faktisk mulig å dyrke bomull økologisk og bearbeide den uten så store miljøskader, men det skjer bare i svært liten grad. Dyrkingen kunne dessuten ha vært inntektskilde for fattige bønder i fattige land. Men også her er det store, multinasjonale konserner som skummer fløten. Som Nationen nylig omtalte: Bomullsprodusenter i USA og EU får feite subsidier fra myndighetene, eksporterer til dumpingpriser og utkonkurrerer produsenter i fattige land.

Heldigvis har Norge stilt seg på fattige afrikanske lands side i denne saken. Men man kan undres på hvorfor det er så lite fokus å denne type subsidier i norsk offentlig debatt. Konsernene presser også bønder i sør til å kjøpe og prøve ut dyre genmanipulerte bomullsfrø, og krever dem til regnskap når avlingene slår feil. Ifølge Folkevett har bønder i India betalt bomullsgjeld til frøselskapene med kroppsdeler og egne liv.

Så hva skal vi kle på oss i dag? Med tanke på miljøet kan syntetiske fibre faktisk være bedre enn bomull, men lin, hamp og ull er enda mer miljøvennlig. Det finnes knapt kortreiste klær, men nylig oppdaget jeg et unntak. Det var årstida og ikke tanken på politisk korrekte fibre som gjorde at jeg kjøpte en ulltrøye, og ble gledelig overrasket over at det var en Janus, som jeg trodde var borte forlengst. Fem dager etterpå leste jeg historien i Nationen om den tradisjonsrike bedriften som har latt være å flagge ut.

Men de er et unntak. Lin og hamp er gamle kulturplanter som kunne ha betydd kortreiste klær. Men hamp får man ikke dyrke i Norge fordi det gir assosiasjoner til en søsterplante som gir rus. Det er synd for hamp er lett å dyrke økologisk, og har dessuten slitesterke, pustende og isolerende fibre. I kontrast til bomull foredler den også jordmonnet, ifølge dem som forstår seg på slikt.

Det blir kastet over 100 000 tonn tekstiler i Norge hvert år. Mye er moteklær som er gått ut på dato. Noe havner på Fretex, men det meste på dynga. Det er blitt ny bevissthet rundt det å kaste mat de siste ukene. Klær blir ikke som mat bedervet. Det er ungdom som er mest opptatt av mote, men det er også ungdom som har de mest kreative forslag til gjenbruk.

Jeg har ikke svarene på hvordan tekstiler kan dyrkes og bearbeides i respekt for arbeidsfolk og natur. Vi trenger bevissthet rundt klær på linje med bevissthet rundt mat. Selv om det er jul.