Tenk om Keiko spiste sau

Keiko er død - leve Keiko! Keiko var som en god venn. Keiko vil bli savnet. Keiko var en stor personlighet. Keiko er begravd i strandkanten midt på natta for å unngå uverdig oppstuss, og lokalpressa skrev at «bare de nærmeste var til stede». Over jul skal skolebarn i Halsa kommune bygge steinrøys som gravstøtte over Keiko. I tillegg kan det bli satt opp et minnesmerke. Hvorfor ikke et Keikosenter, med Keiko-hvalbiff i kafeteriaen, Keiko-souvenirer, Keiko-eventyr, Keiko-konkurranser og «Free Willy»non-stop i kinosalen? Nå er Willy fri, fordi det var tomt for influensavaksine på apoteket.



Og hadde ikke Saddam Hussein blitt funnet i jordkjelleren samme helg som Keiko trakk sitt siste sukk, ville Keiko-hysteriet nådd helt andre dimensjoner denne uka. CNN og andre amerikanske tv-selskaper var godt i gang, da de sannelig fikk annet å tenke på, og dermed gikk de glipp av begravelsen. Nå spørs det om magien blir brutt med Keikos død –kanskje det ikke blir så store samlinger på hvalen som en skulle tro?



Keiko-idyllen nådde store høyder da han ble matet med fisk fra ei plastbøtte. Men Keiko var en miljøskadd pusling. Normale spekkhoggere er blant havets mest glupske rovdyr, som legger i seg andre sjøpattedyr og alt levende som kommer i deres vei. Blant annet spiser de selunger, uten at dette utløser brevaksjoner fra amerikanske dyrevernere. Hadde Keiko gått på land, ville han konkurrert med jerv og ulv i fråtsing av bufe. Ville han likevel fått sitt minnesmerke? Det ville ikke forundret meg, for i menneskenes forhold til dyr overtar så ofte følelser for fornuft.



Forrige lørdag brukte vi i Nationen begrepet «krig»i tre ulike overskrifter i dekning av rovdyrmeldinga. Det var i meste laget på både den ene og andre måten, men det reflekterte det enorme engasjementet som dyr utløser i alminnelighet;og rovdyr i vår leserkrets spesielt. Dyre- og miljøvernorganisasjonene og sauebøndene og deres omgivelser er alle brennende opptatt av rovdyr, men deres utgangspunkt og verdier er like motstridende som i religionskrigene.

Etter regjeringas forslag om å «gjerde inn»de vidstrakte skogsbygdene øst for Glomma –av alle steder –som ulvereservat, haglet det med kritikk fra både ulvehatere og ulveromantikere. Men kritikken rommer ingen reell enighet, like lite som når både EU-tilhengere og motstandere mener at EØS-avtalen er et makkverk. Premissene for kritikken er uforenlige. Enkelte debatter er uten kompromisser. Rudyard Kipling sa det: Never the twain shall meet.



Biologen Ivar Mysterud mener at ulven får for mye oppmerksomhet i forhold til andre og mer truede arter. Mens ulven ikke er en truet art sjøl om den tvinges vekk fra norsk territorium, er Mysterud bekymret for solblom, svartkurle, høst- og huldremarinøkkel og skjeggklokke. Dette viser hvordan en patent problemstilling i biologenes univers blir irrelevant når de sosiale mekanismene kobles til. De som med hjertebank frykter at rovdyra skal forsvinne fra norsk natur, lar seg ikke bevege av at det saklig sett er større grunn til uro for svartkurlen. Det er ikke intellektet som styrer slike reaksjoner.



Jeg har vært på safari i Tanzania og kjente fascinasjonen av rovdyr prikke i kroppen –jo større og farligere, jo bedre. Men jeg har også sett hvordan det stolte masai-folket er blitt fordrevet med kveget sitt fra naturparken Serengeti til å bli stusselige turistattraksjoner i utkanten av reservatet, der dollar strømmer inn og sjølrespekten ut. Lederen i Nord-Fron Bondelag har her i avisa varslet at børsa er klar, og flere enn ham vil gå langt for å hindre at folket som har drevet husdyrhold, skogsdrift og jordbruk øst for Glomma i uminnelige tider drives til byene for å selge sauefigurer mens ulven yngler i beiteområdene.



Det er forståelig at rovdyras ve og vel utløser sterkere engasjement enn truede planter, blant folk som har dem på trygg avstand. Jeg syns det er vanskeligere å forstå den manglende omtanken for rovdyras ofre hos dem som er opptatt av dyre- og miljøvern. Dette gjelder ikke statistikk og erstatningsbeløp. Det gjelder forferdelige dyrelidelser og påkjenninger som gir mange sauebønder psykiske problemer. Løvene i Serengeti dreper en impala eller sebra om gangen, og spiser den i ro og mak. Ulven er en lystmorder som går berserk i saueflokken. Ekte dyrevenner bør sende en tanke til sauebonden Ole Jakob Akre i Rendalen når han forteller hvordan det var å måtte avlive 21 av 26 dyr som ulven hadde mishandlet.



Vi bygdefolk som nå har urbane unger og omgangskrets, har opplevd forholdet til dyr fra mange sider. Slakting av gris og kalv var en naturlig ting i vår oppvekst, mens vi raste mot avliving av kattunger. I likhet med de moderne dyrevernerne var og er vi mot all dyremishandling, men vi skjønner ikke logikken når dyrevernorganisasjonen NOAH kaller mjølke- og osteprodusenten TINE for PINE på sine nettsider. Vi forstår byfolkas trang til kjæledyr og hestejentenes begeistring, men ser med undring hvordan motstandere av burhøns holder kanin i bur på soverommet for å få nærhet til naturen. Vi får problemer med hundeeiere som gir bikkja all sin støtte når den nesten flyr i synet på oss på skogsturen. Forholdet til dyra blir unaturlig.



Alf Prøysen skriver i Trost i taklampa om a Ingebjørg på storgarden Smikkstad og søskenbarna som bodde i byen. Disse var på bygda hver sommer, og var misfornøyd over alt som forandret seg fra året før. Høyet de hadde hoppet i var blitt vinterfôr, kalven de hadde lekt med var slakta. Et år skulle hun passe på en grisunge, og det hadde gått fint. Men likevel ble det gråt da byunga kom –for grisen var blitt stor, og det var ikke riktig.