Ikke slipp klassikeren fri

Musikkeventyret Peter og ulven har fått en ny slutt. Ulven slippes fri mot slutten av eventyret, og takker for frislippet, samtidig som oppleserne Bill Cinton og Mikhail Gorbatsjov oppfordrer lytterne til å la all verdens ulver til å være i fred.

I går kunne Nationen fortelle om begivenheten, som finner sted på cd. Peter og ulven er lest inn på nytt av de to tidligere statslederne, og skal spres ut i to av verdens største nasjoner. Inntektene av lydbøkene går til Wolf Conservation Center, som støtter utsetting av ulv i villmarksområder over hele verden.



Når intellektuelle bidrar til det som i Norge er en heftig rovdyrdebatt, er ikke standpunktet de inntar det minste overraskende. Den intellektuelles rolle er å se det store bildet, ikke bare sitt eget matfat. Når Arnt Orskaug i Folkeaksjonen ny Rovdyrpolitikk mener den nye ulvevennlige versjonen er en skam og bruker kristelige termer som at det tidligere Sovjetunionen er en stor upløyd misjonsmark for ulvekirken, er det heller ikke overraskende.



Mer forbausende er det at folkene bak kampanjen har valgt å omskrive et så verdenskjent og kjært stykke som Peter og ulven i stedet for noe nyskrevet. Men uten å bruke noe som er kjent fra før, ville kampanjen kanskje ikke fått så stor oppmerksomhet ute i verden?



At Bill Clinton lar ulven slippe fri mot slutten av eventyret, er i tråd med den amerikanske måten å se verden på. Amerikanere har et ekstremt behov for happy ending, og vi kjenner fra før til at filmskapere i Hollywood ofte lager flere alternative slutter på filmene og tester dette på både publikum og ekspertpaneler før filmene slippes på kino. Ikke nødvendigvis for å være politisk korrekte, men for å få lommebøkene til å bule. Dette kan jeg langt på vei forsvare, siden det er regissøren selv som utfører gjerningen. Når man tar en klassiker og snur den på hodet, er det mer problematisk og å gjøre alle slutter lykkelige, er ikke sjelden bra for kunsten.

Forrige fredag satt jeg i salen på det storslåtte opera- og konserthuset The Oprheum i Memphis. Anledningen var fremvisning av filmklassikeren Tatt av vinden og trøste og bære for en film det kunne blitt hvis datteren ikke hadde omkommet, om borgerkrigen ikke hadde ødelagt landsbyen, om Scarlett hadde endt filmen med et forsonende langkyss i Rhetts armer.

At Mikail Gorbatsjov bidrar til en omskrevet gladslutt på eventyret, er mer pussig. Akkurat som USA dyrker lykkelige slutter, har russisk kunst tradisjonelt dyrket miseren og undergangen.

Uansett om man forsvarer ulvens eksistens eller ikke: Spørsmålet om hvorvidt klassikere kan pirkes i, kommer ikke til å bli løst ved denne korsvei. Verden kan heller ikke enes om ulvespørsmålet via disse lydbøkene, men de er et av mange bidrag som kan berike begge debattene.