Energiselskapene beskyldes for å ta for høye strømpriser, og vi har de siste ukene hatt en aldri så liten reprise på vinterens strømdebatt. Som vanlig er det ytterst få som har sagt det som fra et miljøperspektiv er riktig; strømmen bør være dyr. Da bruker vi mindre av den og utvikler alternative strømkilder. Så får heller vanskeligstilte med høye strømutgifter kompenseres på andre måter.
Noen «sannheter» er rett og slett for ubehagelige for politikerne. Man kan ikke vente av dem at de setter sitt eget gjenvalg på spill. Selv SV, som i prinsippet er for høyere strømutgifter, velger å fokusere på den delen av sin energipolitikk som er sosialt spiselig – nemlig toprissystemet som vil gjøre strømmen veldig mye dyrere for kaksene – hvem nå det er.
Men kanskje SV og miljøorganisasjonene kunne reise den store debatten om lave energipriser ved å problematisere våre nye frokostvaner. I de tre siste årene har halvstekte baguetter, chiabattaer og rundstykker stått for mer enn veksten i brødforbruket.
Hver uke kommer det en rekke av trailere fra Frankrike, Nederland og Danmark fylt med vakumpakket bakverk. Stort sett er det luft de frakter. Det går med adskillige flere tusen liter diesel enn om vi hadde fått de ferske bakevarene fra et lokalt bakeri. De miljøødeleggende utslippene øker.
I den store sammenhengen betyr ikke importen av bakevarer mye for miljøet. Det er et langt større problem at vi importerer en stor del av våre sko og klær fra Asia, og at vi sender fisken fra Nord-Norge til Kina for å fileteres, for så å sende den tilbake til kundene i Europa og USA. Syden-turismen er i ferd med å bli erstattet og supplert av Asia-turisme, og børsene faller dersom flyselskapene og reiselivsbransjen får problemer.
Alt dette er imidlertid så svært. Det er mye enklere med de ferske bakevarene mange av oss setter til livs under de lange feriefrokostene. Norske bakere kan lage tilsvarende produkter, men det ville blitt dyrere. Produksjonsseriene er mindre, og lønnskostnadene i Norge er høye.
Dersom transporten hadde vært dyrere, ville imidlertid norske bakere ha klart å konkurrere. Høye transportutgifter ville ha gitt et effektivt importvern – noe som er vel verdt å minne om i disse tider når mange er opptatt av importvernets skjebne i de forestående WTO-forhandlingene.
En del frihandelstilhengere vil reagere kraftig på en påstand om at verden hadde vært tjent med dyrere transport. En av de mest grunnleggende lærdommer i sosialøkonomien er at fellesskapet som helhet produserer aller mest velferd, dersom alle regioner og land utnytter sine komparative fordeler. Det betyr at den flinkeste og mest kostnadseffektive baguett-lageren i verden bør lage baguetter til oss alle, slik at andre land og regioner får frigjort ressurser til å lage det de er aller best på.
Like viktig i sosialøkonomisk grunnlagstenkning er det imidlertid at all økonomisk aktivitet må prises riktig. Transporten fra produsent til forbruker må taes med i regnestykket, og transportkostnadene må beregnes på den riktige måten. Dersom man tar hensyn til prinsippet om at forurenser skal betale og mener at CO2-utslipp er miljøskadelige, er dagens energipriser for lave.
Dette er et sentralt poeng. De som vil argumentere for mindre transport, og dermed «naturlig» importbeskyttelse, kan bruke sosialøkonomenes argumenter. Tidligere statsminister Kåre Willoch er en av flere som har argumentert langs slike linjer.
Problemet er å få det til. Hvem skal sørge for at transportutgiftene blir høyere? I et globalt perspektiv er det ingen god ide å kjempe for at OPEC-landene skal ta seg bedre betalt for oljen, selv om det kanskje hadde vært fint for Norge.
Svaret er at verdenssamfunnet, FN eller WTO, burde avgiftsbelegge bruk av fossil energi – både for å betale for miljøødeleggelsene i verden og for å forvalte ressurser som er dannet over tusenvis av år og som også tilhører generasjonene etter oss.
Enhver pragmatisk politiker vil si at dette er så urealistisk at det ikke er verdt å kjempe for – slik de sier om Attac-forslaget om å avgiftsbelegge valutatransaksjoner.
Dersom man vurderer forslaget i forhold til all den motstand som nå mobiliseres i forbindelse med WTO-forhandlingene, ser det annerledes ut. Det å gå i mot en nedbygging av handelsbarrierer kan være en tyngre jobb enn å arbeide for avgifter som er sosialøkonomisk begrunnet og som gjør noe av den samme nytten.
Og da er vi tilbake ved baguettene. Enhver politisk bevegelse vet at man må eksemplifisere og trenger symboler når man skal reise de store spørsmål. Det ferske bakverket er akkurat passe nært. Godt, men ikke uunnværlig. Det er erstattbart – man trenger ikke å si nei til noe som er godt, man vil bare ha det produsert nærmere forbrukerne. Da blir det litt dyrere, men baguettene er fortsatt så billige at det bør være mulig med en krones påslag uten at presse og politikere snakket om baguettkrisen og baguett-ofre.
Kanskje. Det burde i hvert fall forsøkes.
Publisert mandag 11.08.2003 kl. 07:30
Siste innenriks
