Urimelige krav til handikap-kultur

Skal Skibladner utstyres med et eget dekk for rullestolbrukere? Skal vi flerre dørstokkene av stavkirkene og gjøre portene høyere og videre? Skal alle installasjonene på Høstutstillingen løftes opp i knehøyde slik at svaksynte ikke snubler i dem? Skal man fjerne hindrene mellom Munch-bildene og publikum slik at blinde kan ta på og lukte på "Skrik"?

Satt på spissen kan ønskene til Norsk Handikapforbund få flere til å si "nei"og legge saken i nok en skasbehandlerskuff. Sakene er satt på spissen fra min penn, men kravene er reelle nok. I Nationen i går krevde Norges Handikapforbund øremerkede midler til ombygging av verneverdige bygninger, og i all hovedsak dreier det seg om adkomst og toalettfasiliteter. Konkret foreslås det å bygge et handikaptoalett i Skibladner.



Bak lurer det enda større spørsmål: Er vår felles kulturarv for absolutt alle? Svaret er et prinsipielt ja. Men er den samme kulturarven egnet til å stilles ut og presenteres slik at alle kan komme nær den. Svaret må bli nei.

Stavkirkene, for eksempel, er forsøkt holdt mest mulig slik de opprinnelig ble bygget. En ombygging av inngangspartiet kan sammenlignes med å male ekstra rouge på kinnene til Mona Lisa i Louvre.



Handikapforbundet mener at hvor mye penger kulturinstitusjoner skal få, bør styres av i hvilken grad kulturskattene gjøres tilgjengelig for alle (les: handikappede.) Dette er farlig. Muligens er Norge bygget på tvang og trusler, men det er ikke slik vi driver kulturpolitikk i 2003. Pengetrengende kulturinstitusjoner vil da kunne legge utilbørlig press på private eiere, stat og riksantikvar for å få sette i gang en ellevill byggebonzana for til slutt å få en større årlig sum. Slik kan ikke kunstarven forvaltes. I verste fall sitter vi igjen med tilgjengelighet for alle i ødelagte kulturinsitiusjoner: stavkirker med påbygg, stolte skoleskip med elektriske rullestolheiser og en serie Munch-malerier med fingermerker og skrammer.



Det er prisverdig og viktig at Statens senter for arkiv, bibliotek og museer i september arrangerer er konferanse om temaet. Konferansen heter "Høre, føle, lukte, se - kulturarv uten hindring". Arrangøren etterlyser kreative innspill som kan få kulturopplevelene ut til enda flere nordmenn.

Norsk Handikapforbunds forslag om øremerking av midler er ikke spesielt kreativt. Forlaget kunne hatt noe for seg om det gjaldt museer, biblioteker og utstillingslokaler som skal bygges i framtida. Hvis de endrer litt på ordlyden, kan våre handikapporganiasjoner fortsette å være like viktige for sine medlemmer og samfunnets oppfatning av et fullverdig liv som handikappet som de har vært.

Ved nybygging er både myndigheter og arkitekter lovpålagt å ta hensyn til handikappede. Siden Handikapforbundets utspill gjelder allerede eksisterende bygg - til og med institusjoner der bygningskonstruksjonen er selve kunstverket - faller det gjennom. Ingierstrand Bad er en funkisperle ved Oslofjorden som har fått forfalle. Hvis staten endelig griper fatt i badet, vil den måtte føres tilbake til original stand, uten handikaptoaletter, rullestolheis eller enda bredere inngansgparti. Men i eventuelle nye sidebygg er alt mulig.

Jeg håper konferansen i september blir mer samarbeidende og konstruktiv enn utspillet fra Handikapforbundet.