Full fart til siste oljedråpe

Jesus tilbrakte sine sist timer ved foten av Oljeberget, i Getsemane hage. Det er visstnok også hit Herren skal komme tilbake, for å dømme levende og døde. Men norske petroleumsentusiaster sitter trygt på sin oljetue og frykter verken dommedag eller oljedød. Med guders kraft vil de bestemme over hav og himmel, over oljeødeleggelser og CO2-oppvarming. Dessuten er krise noe som rammer andre, ikke oss.

Jo da, tidenes oljekatastrofe har nådd fram til statsminister Jens Stoltenbergs kontor. «Erfaringen fra Mexicogolfen må være en del av beslutningsgrunnlaget når vi tar stilling til åpning av nye områder for olje- og gassvirksomhet,» sa statsministeren denne uka. Og olje- og energiminister Terje Riis-Johansen reiser til USA for å høste erfaringer og hente inn ny kunnskap om oljekatastrofen. Forvaltningsplanen for områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er igjen utsatt. Planen er skjøvet ut til neste år.

Kanskje lettes det litt på det langvarige presset for å få satt i gang oljeboring i våre vakreste og mest sårbare kystområder. Kanskje har mulighetene økt den siste tiden for at deler av disse områdene likevel blir skånet og vernet. Men ta det ikke som tegn på at norsk oljeappetitt er mettet. Husk bare hvordan jubelen sto i taket da det ble klart at grensestriden med Russland var løst. Gleden gjaldt verken fisken i havet eller fred med naboen. Petro-lobbyen regnet raskt om nye norske havområder til tonnevis av olje, gass og gigantiske inntekter. Rapporten om at petroleumsforekomstene i Lofoten og Vesterålen er mindre enn tidligere antatt, kom nesten samtidig med grenseløsningen. Den nyheten ble mottatt med et skuldertrekk. Lofoten var ut, Barentshavet inn. Bare Statoil-direktøren våget seg frampå med noen motforestillinger om vanskelige boreforhold og slett vær nær Nordpolen.

Statoils Helge Lund var festbrems i Barents-rusen. Nå kan det være at Lund også må tåle å se at deler av Lofoten, Vesterålen og Senja blir vernet. Men en eventuell fredning av noen områder rundt Lofoten og Vesterålen, kommer ikke av frykt for oljesøl og fiskedød. Oljebrems i Lofoten kan brukes som livredding for regjeringen selv. Katastrofen i Mexicogolfen kan bli de rødgrønnes sårt tiltrengte livbøye.

SV har helt siden valgkampen lovet det norske folk at med SV i regjering blir det ikke noe oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Det har vært vanskelig å tro at SV virkelig skulle få det som de ville. Ap og Stoltenberg har stått steilt på sitt. Norge trenger oljeinntekter og Nord-Norge trenger arbeidsplasser. Begge argumentene er fristende å lytte til i disse europeiske spare- og krisetider. Men selv ikke Ap er usårlige. Ved siden av å være et arbeid-til-alle- og et petroleum-til-folket-parti, vil Arbeiderpartiet også være et klimaparti. Etter Mongstad og brutte CO2-rensingsløfter, har Aps klimaimage fått nye, alvorlige riper i den allerede matte lakken.

Derfor kan katastrofen i Mexicogolfen vise seg å bli Aps store sjanse til å legge ned våpnene i Lofoten-krigen, uten å miste ansikt og politisk ære. Partiet kan til og med gjøre seg venner med egen ungdomsorganisasjon og fylkeslagene i Oslo og Troms, som har meldt overgang til nei-siden i olje-i-nord-striden. Eksplosjonen på BP-plattformen kan vise seg nyttig for Jens Stoltenberg og Ap: Katastrofen kan både brukes til å redde regjeringens liv, og til å pynte på Aps klimaprofil.

Det ville være underlig om en så alvorlig oljesølkrise, som ryster en hel verden, ikke også får følger for lille oljetørste Norge. Selv argumentet om nye arbeidsplasser lokalt, blir litt smått og nærsynt i katastrofeperspektivet fra Mexicogolfen. Titusenvis av arbeidsplasser skylles bort av oljesølet. Folk som har levd av fiske og turisme, står uten arbeid og muligheter for lang tid framover. Sånt forstår folk i Lofoten og Vesterålen.

Men Helge Lund og hans oljekolleger behøver ikke bekymre seg. Det er det er ingen fare for at Norge virkelig er i ferd med å dempe oljeutvinningstakten eller skjerpe klimapolitikken. Det er ingen tegn til at de som har makten i norsk politikk og næringsliv, mener tiden er kommet for å forberede begynnelsen på slutten på petroleumsalderen. Riktignok vet vi at det ikke er så mye olje igjen der nede i dypet. Men fortsatt har Norge en god del gass. Riktignok har Norge enorme naturgitte muligheter til å utvikle vind- og bølgekraft. Og vi vet vi blir nødt til å satse våre penger og teknologiske kompetanse på framtidens energiformer om ikke så lenge, uansett. For vår egen, og for verdens, skyld. Men vi vil ikke, vi våger ikke. Ikke ennå. I stedet bruker vi gigantsummer på fangst og rensing av CO2, som vi ikke får til. Det kunne blitt mye fornybar energi av de pengene.

Norsk velstand, norsk teknologi og norsk stolthet er i løpet av 40 år blitt så nær knyttet til olje og gass, at vi nekter å slippe taket. Det sies det er tidkrevende å snu en oljetanker i fart. Det er også tungt å endre kursen i et land som er vant til å kjøre full fart på første klasse, med egen oljerikdom på tanken.