Bondefortellinger på kino

«Mange tror at livet på små steder er mindre komplisert enn på større steder. Det er feil.»

Slik sier han det, Jonny Vang, meitemark-oppdretter, ulykkesfugl og ukuelig optimist i den nye norske filmen som bærer hans navn.



Bygda er på moten i norsk film nå. «Jonny Vang» er kinoaktuell, «Salmer fra kjøkkenet» likeså. Og « Ulvesommer». Unge filmskapere gir oss sine bilder av Bygde-Norge. Bildene er så åpenbart tatt med bylivets synsvinkel og kulø rer. Men tvisynet er på plass. Det er typisk at «Jonny Vangs» manusforfatter Ståle Stein Berg er utflyttet hallingdøl, oppvokst p å bensinstasjonen i Hovet.



Dessuten er det slutt på den verste mobbingen av bygda. Det er slutt på slikt vi møtte i «1732 Høtten» eller «Piknik med dø den», altså de groteske, ondsinnete karikaturene. Nå ser filmskaperne på bygdene med større forståelse og varme - og med glimt i øyet. Mange av dem ser godt. Det gjelder i hvert fall for « Jonny Vang» og «Salmer fra Kjøkkenet». «Ulvesommer» derimot, er bygda sett gjennom Disney-briller. Her er ulven snill og sauebø ndene slemme, rett og slett fordi det bare er sånn.



Kanskje er det likevel ikke helt riktig å si at norsk film har få tt en forkjærlighet for «bygda». Jonny Vang for eksempel, har et søskenbarn i Oslo. Nemlig det mislykkede postbudet Roy, « Budbringen», antihelten fra Pål Sletaunes film som gjorde suksess for noen år siden. Postbudet Roy er absolutt en byens mann, men hans urbane liv er fjernt fra Grünerløkkas selvforherligelse. Roys miljø er leiegårdene med alkiser, småkjeltringer og løse eksistenser. Sletaune fulgte for øvrig opp i same gate: «Amatø rene» handlet om oslofolk som verken er rike, pene, eller har suksess med kjærester eller familie.



Det som skjer, er at filmene leter fram originalene, outsiderne, de litt skeive, folk som kaver med livet i storsamfunnets utkant. Filmskaperne finner sine figurer blant grupper som skvises av den moderniserte, globaliserte kapitalismen som feier over både bygd og by.



Da står bønder og bygdefolk lagelig til for hogg. Men også postbud i byene. Da blir det en sorgmunter fortelling når en ung bonde prøver seg på oppdrett av meitemark. Eller at en amatør i byen prøver kafedrift i en stille (alt for stille!) oslogate. Uansett vises disse menneskene med menneskelighet og varme. Man mobber dem ikke.



Denne trenden har vart en stund, og filmen om Berlevåg Mannsangforening markerte en milepæl. Selv satt jeg på Frogner kino, et sted med meget høy pelsfaktor, og hørte at publikum «simpelthen elsket» karene fra Finnmark. Nå får man samme effekt med «Salmer fra kj økkenet», en fantastisk, varm i historie om to enslige ungkarer på landsbygda i 1950-åra. Man må bare gi seg over for regissør Bent Hamers underfundige humor og rørende episoder.



Jonny Vang er også en kar vi blir glad i. Men det som særlig slo meg, var hvor skarpt regissøren Jens Lien tegner miljøet i en moderne, halv-urbanisert norsk bygd. Om det så er musikken, så peker den rett inn i kulturlinjene vi alle kjenner, de som går rett fra bygda til Sydenferier og USA. Her er det mye tex/mex-inspirert præ rierock. Og her er det absolutt smått med bunader.



Derimot er her eksotiske saker & ting i kjøleskapet, partnerbytter som i «Sex og singleliv», grungy ungdommer, ølpub drevet av en vennlig tyrker og vindrikking på trammen. Altså hele dette mangfoldige kultur-virvaret som vi vitterlig finner i dagens Bygde-Norge. Og som nylig fikk Dagbladets gamle kuturredaktør, Hans Fredrik Dahl, til å oje og akke seg over «Jonny Vangs» beskrivelse av bygdenes forfall.

Ja, er det ikke rart: Å drikke vin på trammen fra glass med stett, er harry kulturblanding. Men å drikke kaffelatte av glass på Grü nerløkka er trendy tilpasning til kontinentale kulturmønstre!



Jeg for min del vil ikke bli med på alle klagesangene om «bø nder i solnedgang» og rotløsheten i Bygde-Norge. Jo da, kultur-virvaret er der absolutt, men det er da sannelig like utbredt i byen som på bygda! Vi lever alle i en brytningstid, det er en klisjè, men sant likevel. I slike tider blir outsiderne mer interessante enn de vellykkede.



Kanskje er det dette de unge, urbane filmskaperne begriper. Og kanskje er det derfor vi kan motta Jonny Vang & hans venner med håp om mer nyanserte bondefortellinger i fremtiden.