Noen ganger er det størrelsen det kommer an på

Det er ikke liv laga for småkommuner. En sammenslåing vil uansett tvinge seg fram». Det var begrunnelsen tidligere ordfører i Gjemnes, Odd Steinar Bjerkeset (KrF), ga da han tidligere denne uka presenterte sin plan for kommunen: Sammenslåing. Ikke med en eller to andre kommuner. Nei, fire-fem! 2600 innbyggere i en kommune blir for smått, mente han: Minst 30.000 innbyggere i en kommune er hensiktsmessig.

Normalt ville Bjerkesets plan vært et dødfødt prosjekt. Men noe er åpenbart i ferd med å skje rundt om i Kommune-Norge. I Gjemnes sa 13 av 17 kommunestyrerepresentanter ja til sammenslåingsforslaget. I Mosvik og Inderøy kommuner i Nord-Trøndelag er ordførerne, begge fra Senterpartiet, også interesserte i sammenslåing. Så upassende positive var de to i fjor, at partileder Liv Signe Navarsete la valgkampen innom Inderøy for å sørge for at de to nytenkerne ikke ble et problem for partiet, men heller framsto som symbol for kommunalt selvstyre.

De to eksemplene er ikke enkeltstående fenomener. Høsten 2009 viste en undersøkelse utført for Kommunal Rapport blant 1500 norske lokalpolitikere, at åtte av ti spurte mener flere kommuner bør slå seg sammen. Det er selvsagt mulig at alle de spurte mener at alle andre kommuner bør slå seg sammen. Men behovet for større enheter har åpenbart slått inn blant de folkevalgte.

Årsaken er selvsagt et stadig reformpress ovenfra. Og en rekke nye, eller endrete, oppgaver. Her og nå er det samhandlingsreformen. Og det nye med samhandlingsreformen i forhold til andre reformer, er at politikerne fra første stund har vært tydelige på at den forutsetter en kraftig strukturendring. Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) mente det var nødvendig med «helsekommuner» med minst 10.000 innbyggere. Det ble selvsagt en brannfakkel. Skulle Kommune-Norge raseres?

Kommunesammenslåing var nok ikke Hanssens primære agenda. Han var opptatt av helsebesparelser. Samt det økende, og høyst reelle, kompetansebehovet.

Det bør flere enn riks- og lokalpolitikere ta på alvor. Helse er ikke det eneste området hvor kompetansen i mange kommuner er for svak. Barnevernet er kroneksempelet. Behovet for hjelp er sterkt økende, og ressursene og kompetansen er ikke der det trengs mest. Staten har en del steder måttet trå til med støtteteam for at kommunene skal klare å løse sine lovpålagte oppgaver. Det samme gjelder i skoleverket, hvor småkommuner scorer svakere på resultatmålinger enn større kommuner. Spesialpedagoger, logopeder, sosiallærere og gode rådgivere vokser ikke på trær. Det gjør heller ikke it-folk, som er stadig viktigere for økonomisk og god drift i en kommune. For ikke å snakke om ingeniører. De trengs til rassikringsarbeid, arealplanlegging og andre viktige oppgaver. Men småkommuner kan ofte ikke tilby hele stillinger. De kan heller ikke tilby et faglig miljø for den kompetansearbeidskraften de trenger. Dermed kan småkommuner fort bli ansett som lite attraktive arbeidsplasser, kanskje særlig for nyutdannete.

Løsningen har så langt ofte vært interkommunalt samarbeid. Det inngås på stadig nye områder: Skole, helse, næringsutvikling, jordbruk og skogbruk. Til slutt er ikke kommunen mer enn et halvtomt rådhus og et servicetorg.

Men folk setter seg på bakbeina i forhold til planer om sammenslåing. Nei, er svaret i folkeavstemninger. Innbyggere flest vil ha tryggheten. De vil kjenne «ho Laila» på sentralbordet, og Kjell i bygningsetaten. Hvorfor? Jo, småkommunene står for trygghet, nærhet, identitet. Høyst forståelige argumenter. Men samtidig er de snodige. For hjelper det å kjenne Laila, hvis det er Grete i nabokommunen som må ordne opp?

Jo, det hjelper tydeligvis. Innbyggerundersøkelsen, som Fornyings- og administrasjonsdepartementet la fram i vinter, viser at de som bor i kommuner med mindre enn 5000 innbyggere er mest fornøyd med tjenestene de får fra sin kommune. Både for barnehager, skolefritidsordning, grunnskole, legevakt, sykehjem, skolehelsetjeneste, omsorgsboliger, hjemmesykepleie, hjemmehjelp og sosialtjenesten, oppgir innbyggerne i småkommunene at de er mer tilfreds med tilbudet enn folk som bor i store og mellomstore kommuner.

Da hjelper det lite å komme utenfra og stille spørsmål ved om det kan være helt ålreit at alle vet alt om alle, at læreren som vet den ene delen av historien er gift med legen som vet alt det andre? Det hjelper ingenting å spørre om det er ok at de samme familiene inntar bygdas verv i tiår etter tiår, mens andre er dømt til å tape? Snakk om å være bekymret for datalagringsdirektivet! I noen bygdesamfunn lagres samtaler til evig tid og påvirker muligheten den enkelte har her og nå.

Størrelse har en betydning. Kommunene må ikke bli for store - med for lange avstander og for stort byråkrati. Men vi må tørre å diskutere faren for at noen kommuner kan bli for små også.

Stort er ikke alltid bra - men det er jammen ikke smått heller. Derfor bør nok ikke 430 kommuner være fasiten i Kommune-Norge til evig tid.