Norge har en flertallsregjering. Den har fått velgernes mandat til å skalte og
valte som den vil i minst åtte år. Dette er en regjering som kunne ha styrt
landbruket i ønsket retning: Den retningen den selv ville.
En skulle tro at et kollegium med så stort politisk armslag var i stand til å
gi landbruket et tilbud innen en for lengst avtalt tidsfrist.
Det kunne den ikke. Statens tilbud ble utsatt i tre dager. Det sier egentlig
alt om regjeringens vaklevorne landbrukspolitikk. For det er ikke første
gangen fristen ble brutt. Tilbudet ble utsatt i 2006, 2007, 2008 og 2009.
Denne regjeringen kunne gjort det atskillig lettere for seg. Den kunne
fastmeislet et konkret inntektsmål for jordbruket. For eksempel: I vår
regjeringsperiode skal et årsverk i landbruket være sikret samme kronemessig
inntektsutvikling som andre grupper. I tillegg til dette skal
inntektsforskjellene reduseres med et gitt antall prosent.
Hadde denne flertallsregjeringen satt seg slike mål, hadde ramma for statens
tilbud i jordbruksforhandlingene gitt seg selv. Da var det bare å sette inn
tallene fra budsjettnemnda i et regneark, tatt en intern diskusjon på
fordeling mellom budsjettmidler og prisøkninger, slått på printer og
kaffetrakter, og kalt inn landbrukets forhandlingsdelegasjon.
Når regjeringen ikke engang klarer å hoste opp et tilbud innen fristen,
skyldes det at den ikke vet hva den vil med norsk landbruk. Jo visst har den
formulert seg om næringen i sine erklæringer, men formuleringene er så
uforpliktende at regjeringspartiene ryker i tottene på hverandre om de samme
tingene i år etter år.
I Senterpartiet er man oppgitt. Hvert eneste år kommer de samme oppgulpene fra
Finansdepartementet. Der har man oppdaget at det er billigere å drive fire
gårder med 100 melkekyr, enn 20 gårder med 20 melkekyr, og lanserer forslag
etter forslag som skal drive strukturen i den retningen. Dermed kan man
knipe inn på ramma i samme slengen.
I år etter år må Senterpartiet forklare finansbyråkratene og deres
tankegodsmessige faddere i Arbeiderpartiet at forslagene er totalt
uspiselige. Dertter må partiet skyte ned de mest strukturdrivende
forslagene, og skvise det lille som er av saft ut av Finansdepartementet.
Årets tilbud er ikke engang etter samme mønster som de foregående. Bønder som
gjennom senterpartipropagandaen har trodd at denne regjeringen har innført
prinsippet om at jordbruket skal ha minst samme kronemessige
inntektsutvikling som andre grupper må tro om igjen. Regjeringen har aldri
innført noe slikt prinsipp. Den har rett nok sørget for lik kronemessig
utvikling så langt i perioden, men i stortingsproposisjonene har dette
fenomenet blitt omdøpt til nivåheving utover lik prosentvis
inntektsutvikling.
Regjeringen har vært nøye med å aldri innrømme et prinsipp om lik kronemessig
inntektsutvikling. Det er derfor den nå kan legge fram et tilbud som
kronemessig ligger lavere enn andre grupper uten å begå direkte løftebrudd.
Men det kan ikke regjeringen få gjøre ustraffet. Kan hende er bønder dumme som
aksepterer å tjene halvparten av det andre gjør, men de er ikke så dumme at
de ikke forstår at lik prosentvis utvikling bare fører til at inntektsgapet
vil øke.
Skal bøndene ha minst lik kronemessig inntektsutvikling som andre, eller skal
de ikke ha det? I sitt femte regjeringsår har altså ikke regjeringen kommet
lenger enn som så. Det er ikke rart bøndene er forbanna.
De er forbanna på sine egne også. Med god grunn. For hva kunne herrene Nils T.
Bjørke i Norges Bondelag og Ole-Anton Teigen i Norsk Bonde- og Småbrukarlag
realistisk forvente, etter å ha lagt inn et krav på 1,8 milliarder kroner?
Statens svar på 750 millioner kroner er helt i tråd med tidligere oppgjørs
differanse mellom krav og tilbud. Grovt regnet dekker tilbudet opp neste års
kostnadsøkninger i landbruket. Forhandlingsgevinsten på 200-300 millioner
vil gi en prosentvis inntektsøkning om lag på nivå med samfunnet for øvrig.
Hvis Bjørke og Teigen hadde ambisjoner ut over dette, måtte de ha gått ut med
et høyere krav. Når de ikke gjorde det, skyldes det at de på forhånd hadde
et nokså klart bilde av hva staten var villig til å gi.
Regjeringen har spilt på samme fiolin som tidligere. Den legger opp til et
resultat på om lag det halve av jordbrukets krav, som normalt. Når Bjørke og
Teigen framstår som så skuffet at de i går ettermiddag fortsatt ikke hadde
satt seg ved forhandlingsbordet, er det noe som skurrer.
De kunne vanskelig blitt tatt på senga av statens tilbud. Det er det nok
snarere de rasende medlemmene i egne organisasjoner som gjør.
Kato Nykvist er kommentator i Nationen
Publisert tirsdag 11.05.2010 kl. 07:32 (Sist endret tirsdag 11.05.2010 kl. 11:03)
Siste innenriks
