Tigerstad med furtemunn

Noen ganger er virkeligheten morsommere enn parodien. Sånn som når Oslo-makta ikke oppdager motmaktprosjektet til kommunalministeren før hun avslutter debatturneen i hjertet av Oslo.

Siden desember i fjor har kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete reist land og strand rundt for å samle motmakt til Oslo-dominansen. Hun har holdt møter i Bergen, Trondheim, Bø i Telemark, Bodø og Gjøvik. Det har skjedd under «största möjliga tystnad» i de nasjonale mediene. Først da Navarsete krasjet fysisk med Oslo-pressen ble motmaktprosjektet verdiget oppmerksomhet. Hun inviterte like godt politisk redaktør Hanne Skartveit i VG til debatten i Operaen.

Skartveit og Oslo-makta for øvrig reagerte akkurat så forsmådd som en kunne forvente. «Det er helt opplagt for alle som ser at dette er en kampanje mot Oslo. «Trenger Oslo motmakt» var overskriften for hele denne kampanjen, ikke sant, det sier jo sitt», dypanalyserte Skartveit overfor NRK, der motmaktkrangelen plutselig gikk i alle kanaler.

VG-redaktøren mener Navarsete bygger opp under kunstige motsetninger mellom by og land, og at hun dessuten legger skylden for alt som går galt i samfunnet på én gruppe, nemlig folk i Oslo.

Skartveit sørget deretter for å børste støvet av en av landets minst nyanserte kommentatorer, Olav Versto, som oppskriftsmessig stemplet Navarsetes «korstog» som et «agrarpopulistisk oppgulp av klassisk merke» i den påfølgende utgaven av avisa. Av andre debattanter som kom på banen, kan byrådsleder Stian Berger Røsland godt nevnes;«Det er uverdig av kommunalministeren å gi Oslo skylda for alle problemene i Distrikts-Norge», fastslo han.

Navarsetes poeng om en selvfornøyd maktelite i Oslo kunne ikke blitt vakrere illustrert. En fem måneder lang møteserie i alle landets landsdeler, der Oslo har stått helt sentralt i diskusjonen, har pågått uten en eneste innvending. Alarmen ble ikke utløst før statsråden tråkket innenfor Ringveien.

Det er nesten så vi håper at det norske territorialforsvaret ikke utelukkende styres fra Oslo. Hvis generalene er like nærsynte som Oslo-eliten, vil de ikke oppdage invasjonen før fienden pirker dem i navlen med bajonettene.

Det er besynderlig at en hovedstad som verker av voksesmerter ikke er mer interessert i å diskutere en arbeidsdeling med resten av landet. En høyst relevant diskusjon om hvordan en kan utnytte landets samlede ressurser møtes med en instinktiv sårhet. Når noen så lett lar seg fornærme, er det vanligvis et tegn på sviktende selvtillit.

Det kan ikke herske tvil om at landets politiske, økonomiske og kulturelle makt er konsentrert i Oslo. Det er ikke noe mystisk i det. Det skal være mye makt i en hovedstad. Spørsmålet er bare om det er hensiktsmessig å samle alt på ett og samme sted?

Hadde de forurettete maktmenneskene i Oslo enda hatt rett i påstandene sine, altså at kommunalministeren plasserer roten til alt ondt i Oslo, ville det vært mening i furtingen.

Aftenposten skriver på lederplass at Navarsete må ha innsett at hun bommet med angrepet sitt på Oslo, ettersom hun holdt en konstruktiv tone under motmaktmøtet på Operaen. «Vi er dessverre ikke overbevist om at den holdningen ble presisert like klart på de fem tidligere møtene», skiver avisen. Og: «Jo lenger en senterpartileder kommer ut i distriktene, jo større er fristelsen til å la utkantenes fordommer mot sentrale strøk få dominere».

Igjen demonstreres Oslos definisjonsmakt bedre enn hva selv den skarpeste satiriker ville ha klart. Når Navarsete ikke framstår så anti-Oslo-rabiat som ventet, må det skyldes at hun i et fattig øyeblikk har forstått sin egen dumhet. Men når hun er hjemme i Gokk, ja da flommer nok kjeften over av Oslo-hets av verste sort!

Aftenposten kunne jo enkelt og greit verifisert hypotesene sine ved å overvære disse møtene. Det gjorde Aftenposten ikke.

Kan hende har avisen blitt så rystet av å lese sin egen kronikør, Ove Røsbak, at den vegrer seg for å reise ut av byen. Den distriktsbaserte forfatteren lister opp sju punkter som viser hvorfor det virkelige Norge finnes i Provins-Norge, langt borte fra de store maktsentraene. Røsbak har flere gode observasjoner, men gjør dessverre en skjemmende feil. Selvsagt er virkeligheten på Sinsen like norsk som virkeligheten i Snåsa. Den er bare litt annerledes.

Det jeg ønsker meg, er at maktmenneskene i Oslo viser større interesse for virkeligheten rundt seg. Jeg skulle ønske de hadde mindre mistro til dem som forsøker å skape store ting også utenfor allfarvei. Og jeg skulle ønske de var i stand til å lytte til kritikk uten å gå i vranglås.

Men først må de store og viktige nasjonale mediene slutte å omskrive virkeligheten.

Kato Nykvist er kommentator i Nationen.