Derfor går USAs kriger så dårlig

USA har ført en lang rekke kriger siden siste verdenskrig. Tross overlegen krigsteknologi og slagkraft går det ofte dårlig. I Vietnam gikk supermakten på et ydmykende nederlag. Invasjonene av Irak og Afghanistan er veritable hengemyrer. Hvorfor er USA så dårlig til å krige?

Det hele og fulle svaret er sikkert langt og sammensatt. Men en fellesnevner for de tre krigene er at USAs krigsmaskineri har har blitt utmanøvrert av innbitt kampvilje fra en i utgangspunktet underlegen motstander. En fiende som er villig til å påta seg og sitt samfunn nærmest ufattelige menneskelige omkostninger. Gjennom fanatisk motstand lever håpet om å fordrive amerikanerne videre.

Det sier seg selv at det ikke er lett å beseire en fanatisk fiende. En slik motstander blir ikke demotivert av å møte en overmakt i blodige trefninger. Tvert i mot.

Nå skulle en kanskje tro at USA har hatt uflaks når landet stadig vekk befinner seg i konflikt med fanatikere. Sannheten er at USA kan takke seg selv. Gjennom sin rasistiske krigerkultur og sin paranoide «skyt først, spør etterpå»-strategi, sørger USA for skaffe seg fiender som er villige til å utholde nær sagt hvilke lidelser som helst.

Videoen fra angrepet der to Reuters-medarbeidere omkom i Bagdad i 2007 er verd en studie for dem som orker det. Bildene, som viser en gruppe menn bli plaffet ned av ammunisjon beregnet på panserbiler, er rystende i seg selv. Enda verre er det hvis du følger med på dialogen mellom de involverte amerikanske soldatene i de to helikoptrene som deltok i angrepet.

Der er menneskene på bakken redusert til laverestående vesener. Etter at gruppen med åtte-ni menn er meid ned, sier en av soldatene «Oh, yeah, look at those dead bastards». Han får straks svar: «Nice». Det kyniske menneskesynet blir ytterligere bekreftet da en bil kommer til åstedet. Bilføreren og en hjelper forsøker å ta med seg en av de sårede fra angrepet. Igjen skytes det fra helikoptrene. Bilen smadres. To barn som sitter inne i den overlever, hardt skadde.

Dette er neppe noen unik hendelse i krigsområder der amerikanske styrker opererer. Det spesielle med denne situasjonen er at to Reuters-medarbeidere ble drept. Reuters ba om å få frigitt videoopptakene, men militære myndigheter nektet. Innholdet ble først kjent etter at varslere i det amerikanske militæret sendte materialet til WikiLeaks, en nettside som har spesialisert seg på å offentliggjøre hemmelige rapporter og dokumenter.

Nå er videoen tilgjengelig for alle på internett. Utdrag fra den er vist på tv, blant annet av NRK. Alle som ser den, vil lett avsløre det amerikanske militærets forklaring på hendelsen som bløff. «Det er ingen spørsmål om at koaliasjonsstyrkene var involvert i stridsoperasjoner mot fiendtlige styrker», fastslo talsmannen for koalisjonen i 2007, Scott Bleichwehl. Den påfølgende granskningen konkluderte da også temmelig raskt med at det ikke hadde skjedd noen brudd på stridsreglementet.

Men videoen viser ingen tegn til fiendtilig aktivitet. Bildene viser en gruppe menn i rolig passiar, noen av dem kanskje med våpen. Men ingen av dem ser ut til å ta notis av at det svermer to amerikanske helikoptre over dem, ingen har inntatt noe som ligner på truende posisjoner.

Når helikoptrene får grønt lys for å skyte på et så spinkelt grunnlag, er det lettere å forstå hvorfor det stadig vekk massakreres bryllupsgjester i Afghanistan. Ansamlinger av mennesker er åpenbart mistenkelig i seg selv. Da er det kurant å skyte fra langt hold.

Det er klart at «gulingene» i Vietnam og «bastardene» i Irak og Afghanistan oppfatter hvordan de amerikanske invasjonsstyrkene ser på dem. Det mobiliserer motstand. Fanatisk motstand.

Det er heller ingen tegn til bedring av USAs primitive krigerkultur. Landet har en lang tradisjon for å dekke over sine overgrep. Det ble prøvd etter den skrekkelige My Lai-massakren i Vietnam, og det ble altså prøvd etter dette angrepet i Bagdad. Det viser at den militære ledelsen i USA verken har vilje eller ønske om å ta et oppgjør med denne kulturen.

De amerikanske styrkene er en sikkerhetstrussel i seg selv. Det er verd å huske for allierte land, deriblant Norge, som gjerne deltar i de samme krigsoperasjonene som USA.

Kato Nykvist er kommentator i Nationen