Indiske surrogatmødre får penger, så de kan gi barna sine hus og utdanning. Norske kvinner og menn får oppfylt drømmen om å bli mor og far. Begge deler handler om foreldrelykke. Hva er problemet?
«Du beveger deg inn i et minefelt», sa kollegaene da jeg sa jeg ville skrive om surrogatmødre. Det var en advarsel. Jeg tar sjansen på å trå feil, og på at det smeller.
I Norge er det ikke lov med surrogatmødre. Men i en åpen verden er det mye som ikke lar seg stanse ved grensen. Derfor reiser stadig flere nordmenn til utlandet for å kjøpe surrogattjenester. Det handler om det mest intime og private i menneskers liv. Samtidig er fertilitetsklinikker blitt stor butikk. Hittil har flest nordmenn reist USA for å finne en mor til sine egg og sin sæd. Og vi har lest og hørt mange og lykkelige historier. Om kvinner som føder andres barn, og som liker det. I tillegg tjener de gode penger. Og vi har møtt foreldre som har fått det barnet de ønsket seg, og som har gjort opp for seg på redelig vis.
Noen har selvfølgelig stusset. Er det riktig? Er det slik små liv skal begynne? Det er ikke lenger lett å skille mellom legevitenskapelige framskritt og grensesprengende overtramp. Og det er en god stund siden alle barn ble laget på gamlemåten. Ingen senker lenger blikket når de forteller at de har fått «prøverørsbarn». Kanskje ville jeg selv åpnet livmoren min for en kjødlig søster i nød, hvis hun ba meg om det? Det er lenge siden barn kom med storken.
Men fertilitetsindustrien går lengre og har varierte produkter. Vi er mange som skjelver vi litt innimellom. «Designbabyer» har ingen god klang. Valg av egg og sæd etter skjønnhet, intelligens eller andre egenskaper gir tanker om et framtidssamfunn vi ikke ønsker oss. Mødre som ikke vil bruke kroppen eller tiden sin på å være gravid og føde barn, er ikke spesielt vakkert. Og bortvelging av fostre som ikke har alt det moderne mennesker ønsker seg, gir i sin ytterste konsekvens dårlige assosiasjoner. Men de uhyggelige tankene er milevis fra den virkeligheten vi møter og leser om. Lykkelige foreldre har fått de barna de ønsker seg, under trygg medisinsk hjelp som gjør underverker. Vi har ingen rett til å blande dette sammen med skrekkvisjonene av mørk fortid eller en ukjent framtid.
Likevel, i det siste har vi fått en ny bekymring å bale med. I norske aviser har vi lest at markedet for surrogatmødre er i ferd med å flytte seg fra USA til India. Surrogattjenester det er rett og slett billigere der, som så mye annet indisk vi kjøper. Og det er jo bra. En million kroner koster det i USA, det er mye penger for folk flest. Skal surrogatmødre være en mulighet, er det ingen grunn til at det skal forbeholdes dem som har så mye ekstra penger til disposisjon. I India kan du få varen for under halve prisen, så vidt vi har forstått. Dessuten kan indiske kvinner ikke trekke seg fra avtalen underveis.
Dermed kaster vi oss over medienes historier fra India. Vi leser om klinikker der indiske kvinner ligger på rekke og rad for å føde barn for andre. Syv av ti babyer skal til foreldre i Vesten. Indiske kvinner forteller åpent hva pengene betyr for dem. Endelig kan de gi barna sine et trygt hjem og mulighet til utdanning. Fra ukebladene lyser fertilitetsindustriens annonser mot fattige indiske mødre: «Sikre dine barn en framtid - bli surrogatmor». Mellom 20.000 og 40.000 kroner tjener de på å bære og føde andres barn. Kvinnene sier at de ikke har noe valg.
Men historiene handler også om stor rikdom. Bare 10 prosent av pengene betales ut til de fødende kvinnene. Resten går til fertilitetsklinikkens leger og eiere. Noen av dem er blant Indias rikeste mennesker. Men slik er det vel med det meste vi kjøper fra India og andre land. Lønns- og klasseforskjeller er enorme. Nøden er hjerteskjærende, vi lar ikke være å handle av den grunn. Vestens kjøpekraft er dessuten redningen.
KrF-leder Dagfinn Høybråten mener det er menneskehandel å kjøpe en surrogatmor. Han kaller det utnyttelse av fattige kvinner. Leder i Stortingets helse- og sosialkomité Bent Høie (H) advarer mot å bruke for sterke ord og moralisere over andres valg. Han mener det trengs en åpen diskusjon om temaet. Men hva skal diskusjonen handle om? Om den rike verdens utnyttelse av mennesker i fattige land? Den har mange tatt før ham. Er kjøp og salg av en kvinne, livmor og en baby verre enn alt det andre vi kjøper til spottpris, av varer, tjenester og arbeidskraft fra verdens fattigste?
Det er lett å vikle seg inn i labyrinter av spørsmål, der alt blir relativt og ingen ting lenger er rett eller galt. Men det er noen spørsmål vi ikke kommer utenom. Det er forskjell på mennesker og andre varer. Noen minefelt blir aldri ferdig ryddet for sprengstoff.
Drude Beer er kommentator i Nationen
Publisert tirsdag 23.03.2010 kl. 08:57 (Sist endret tirsdag 23.03.2010 kl. 09:08)
Siste innenriks
