Fullblods bloggere har oppdaget fascinasjonen ved å synke inn i en god bok.
Langsom mat er forlengst etablert som mattrend. Slow food handler om å velge råvarer med omtanke, tilberede med kjærlighet, og ta seg god tid til å spise. Denne ideen inntar nå medieverden. Selvsagt først og fremst blant dem som har surfet, blogget og tvitret mest, og mest kjapt og ubesværet beveger seg i nye sosiale medier.
Ungdom som er overfôret på nye medier gjør nå som ungdom alltid har gjort når de har sett lyset og sannheten. De lager et manifest. En gruppe rundt München-sosiolog og medieanalytiker Benedikt Köhler har laget et slow media-manifest på 14 punkter. Manifestet går nå verden rundt på flere språk og maner til å tenke kvalitet.
Trenden er å tenke nøye gjennom hva man konsumerer når det gjelder mat så vel som medier. Når fascinasjonen for ny teknologi har bleknet, da er det tid for kvalitet. «Prosument» er betegnelsen på en bevisst mediebruker. I stedet for å være passiv konsument, gjelder det å bruke mediene som inspirasjon til å tenke og handle. Også det man selv putter inn i mediene, skal være gjennomtenkt kvalitet. I likhet med hva man putter i grytene.
Men dersom man har fråtset lenge nok, kan det også være behov for en faste. Nettbrukere over hele verden forteller nå - via nettet selvsagt - om hvordan de prøver å avstå fra nettet, og om sine tilbakefall. Kirby Ferguson i New York lager online-filmer, men begynte fra 1. januar på en måneds mediefaste. Ifølge de regler han selv hadde laget for sin webkarens, var det fritt fram for bruk av langsomme medier som radio, aviser og bøker. Inntil en halvtime per dag kunne brukes til å svare på mailer. Han avsto fra alle medieaktiviteter som fikk hjernen til å løpe løpsk.
Slike regler kan være like krevende som middelalderkirkens fasteregler før påske. Men Ferguson kunne fortelle om fantastiske effekter av fastekuren. Nagende hodepine og kvalmefølelser forsvant, og han kjente seg mer harmonisk.
Manifestet fra München mener slow media i likhet med slow food er et bidrag til mer bærekraft. Man bryr seg om hvor råstoffet kommer fra og arbeidsbetingelsene til dem som produserer. Det blir ingen bærekraft av lavtlønn og utbytting. Både tilberedning og nytelse krever konsentrasjon, som når man lager og spiser god mat. Såkalt multitasking er ut, som å tvitre mens man gjør noe annet. Nå er det monotasking som gjelder, det å rette all oppmerksomhet mot det man holder på med.
Langsomme medier trenger ikke være radio, aviser eller bøker. Det handler først og fremst om en holdning til kvalitet og konsentrasjon, til det å være til stede og å lytte like mye som å snakke. Slik vi gjør når vi er samlet for å spise et langsomt måltid mat.
Langsomme medier er også tidløse, ifølge manifestet. De overlever tidens tann og får patina. Det er heller ikke noe man reklamerer for, men noe som blir anbefalt. For eksempel når vi gang på gang kjøper samme boka og gir den bort til familie og venner.
Manifestet er ullent som det meste i sitt slag, men likevel et tegn i tiden. Teknologien har nådd sitt høydepunkt, og brukerne slutter å forveksle den med erkjennelse. Den moderne medieforbruker har oppdaget at innholdet i mediene blir til på et annet plan. Det skjer en gjenoppdagelse av det vi journalister alltid har visst, at det er innholdet og ikke innpakningen som teller.
Forkjemperne for slow media er verken maskinstormere eller fanatikere. De ser verdien av å være rask og kjapp som et gode til sitt bruk, ved formidling av nyheter for eksempel. Men de har oppdaget det som til alle tider har gyldighet: At det er bare kvalitet, konsentrasjon, fordypelse og tilstedeværelse som øker substansen i verdens samlede mengde av kunnskap og erkjennelse.
Det hele handler om noe så enkelt som en fornuftig holdning til nye medier. Om ikke å forveksle dem med livets innhold og mening. Det går an å gro fast foran fjernsynet. Og det går an å forspise seg på sosiale medier. For noen har stresset blitt så enormt at de velger «digitalt selvmord», og sletter samtlige kontoer i sine medienettverk. Også her tilbyr nettet en tjeneste, via suicidemachine.org.
Gamle arkiver vernes fordi de er vår felles hukommelse. Klassiske bøker kommer i nye opplag. Avisene brukes til å pakke inn blomster neste dag. Mange spår at papiravisene snart er helt borte. Ingen kan være skråsikker på hva som overlever. Etter en dag ved datamaskinen vil vi ut og treffe levende mennesker. Ingen kontakt via Facebook kan veie opp for den gode samtale i direkte møter. I Berlin trekker bokhandlere stadig fulle hus når forfattere leser høyt. Vi vil møte mennesket bak ordene.
Det siste punktet i det omtalte manifestet slår fast at slow media gjenkjennes på at det står ekte mennesker bak. Så vet vi hva vi skal se etter, om vi bestemmer oss for en mediefaste nå før påske.
Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen
Publisert mandag 15.03.2010 kl. 00:00 (Sist endret mandag 15.03.2010 kl. 16:54)
Siste innenriks
