Avmakt i de toede hender

I løpet av kort tid blir det avgjort hvor den ledende biskopen skal lokaliseres. Skal stillingen legges til kirkebyråkratiets høyborg i Kirkens hus i Oslo, eller skal den plasseres i tilknytning til nasjonalhelligdommen Nidarosdomen?

Kirkas syn er krystallklart. 10 av 11 biskoper, og 56 av 78 delegater på kirkemøtet, vil ha den nye bispesjefen trygt plassert bak skrivebordet i Kirkens hus i Rådhusgata i Oslo. Det er nært makta. De andre kirkebyråkratene sitter allerede der. Det er mest praktisk slik.

Selv om kirken har avgitt sitt votum, er ikke saken avgjort. Det er politikerne som skal ta beslutning. Senterpartiet har programfestet at den ledende biskopen bør ha sete i Trondheim. Og jobber med utilslørt iver for å få de andre regjeringspartiene med på laget.

Som vanlig, når kontroversielle saker ligger regjeringens bord, er det Arbeiderpartiet som sitter med nøkkelen. Det er ventet at partiets stortingsgruppe vil behandle spørsmålet i løpet av neste uke. Da vil saken i realiteten avgjøres.

Det enkleste for Ap vil selvsagt være å lande på Oslo. Da kan partiet kort og godt vise til at det har lyttet til kirkens råd. Ferdig med det. Men det er nå en gang slik at regjering og storting har makt og myndighet til å bestemme hvor bispesjefen skal plasseres. Det er fullt mulig, og til og med legitimt, å treffe en beslutning på tvers av kirkens syn.

Hvis det skulle skje, vil kirken spille opp til sin velkjente klagesang om at politikerne misbruker sin makt. Men på motsatt side, om politikerne toer sine hender og overlater et så sentralt kirkepolitisk spørsmål til kirkens eget forgodtbefinnende, vil det være uttrykk for avmakt.

Dagens preses, Agder-biskop Olav Skjevesland, mener lokaliseringen av den ledende biskopen til Oslo gir seg selv. Det viktigste er at kirken får en funksjonell ordning slik at preses kan få løst sine oppgaver. Trondheim vil være for langt unna der ting skjer. «Å gjøre dette til distriktspolitikk, vil være veldig dumt», hevder han. Skjeveland tar feil. Det er han som gjør veldig dumt i å redusere dette til distriktspolitikk. For det handler om så mye mer.

Helt siden Hellige Olavs endelikt på Stiklestad, har Nidaros stått i sentrum for norsk kristenliv. Det er her Nidarosdomen ligger. Det er hit pilegrimene vandrer. Det er her konger velsignes. Og det er her landets desidert største kirkelige folkefest, Olavfestdagene, arrangeres hvert år. Det er selvsagt her bispesjefen hører hjemme.

I en tid der Den norske kirke er i ferd med å løsne sine bånd til staten, burde det være kjærkomment for kirken å få anledning til å bygge kirkemakt i Trondheim. Det ville vært en understrekning av kirkens nyvunne selvstendighet. Men i stedet for å tegne en større himmel over kirken, ønsker biskopene å være byråkratstrategisk smarte.

Teologprofessor Hallgeir Elstad ved Universitetet i Oslo skriver i en kronikk i Adresseavisen at økt byråkratisering nettopp har vært et generelt utviklingstrekk i kirken de siste tiårene. «Vi har fått ei byråkratisk kyrkje, der vi rømer inn på kontorene og produserer dokument for kvarandre», hevder han, og trekker fram Kirkens hus i Oslo som selve synliggjøringen av dette. Biskopene vil åpenbart ha sin nye byråkratbiskop trygt plassert bak dokumenthaugene.

Selv om Sp er kjent som et distriktsorientert parti, bør partiet bli trodd på at partiets kamp for Trondheim ikke først og fremst er distriktspolitisk motivert. Sp har gjennom historien vist seg som en troverdig forkjemper for folkekirken. Egentlig skylder Den norske kirke Sp en stor takk for at partiet tuktet kirkens organer, og sørget for at Gunnar Stålsett ble utnevnt som biskop i Oslo i 1998. Stålsett ble en meget folkekjær biskop, og bidro sterkt til å styrke kirkens anseelse blant folk flest.

Heller ikke nå vet kirken sitt eget beste. I stedet for å utnytte Nidaros sterke navn og historie, og skape et kirkelig symbol det kan funkle av, har kirken sunket dypt ned i en myr av praktiske hensyn. I går forsterket Skjevesland sine dommedagsprofetier: «Ender preses i Trondheim, kan det være det samme». Samme preken har vi tidligere hørt fra bispekollega Laila Riksaasen Dahl.

Dette er barneretorikk. Skal vi ta biskopenes virkelighetsoppfatning på alvor, er det ingen bønn for oss som tror at det er mulig å gjøre noe meningsfullt utenfor Oslo. Eller som Adresseavisens Harry B.A. Strand lakonisk kommenterer: «Den dømmende makt administreres fra Trondheim. Men Kirkens ledere tror det er som å bli sendt til Sibir.»

Til biskopenes orientering har det skjedd mye i Midt-Norge siden Hellige Olavs tid. Det har kommet både vannklosetter, elektrisitet og bredbånd til landets tredje største by. Rett utenfor ligger det en flyplass. Det både lander og tar av fly, rett som det er. Beregnet flytid til Oslo er 45 minutter.

Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen