To hete poteter i Tyskland

Berlin: De to potetene illustrerer på hver sin måte kampen om hvem som skal bestemme hva vi skal ha på åkrene og matbordet, agrarindustrien eller forbrukere og vanlige bønder.

Hver side i denne kampen kan nå innkassere hver sin seierspotet etter mange års strid og tautrekking. Kjemigiganten BASF har fått sin Amflora. Vanlige potetbønder får igjen lov å dyrke sin Linda, som er etterspurt av gourmeter, og i 2007 ble kåret til årets potet.

Linda regnes som dronningen blant poteter. Den er gul i skallet, gul i kjøttet, tåler lagring og er kokefast. Dessuten greier den seg uten sprøytemidler og med lite gjødsel. Derfor er den spesielt etterspurt blant økologiske produsenter.

Han som utviklet Linda, er død for lenge siden. Enken og datteren hadde overlatt lisensen til konsernet Europlant. Etter 30 år skulle det være fritt fram for å dyrke Linda uten å betale lisensgebyr. Like før lisensen gikk ut, ba Europlant om avregistrering av Linda. Et triks for å bli kvitt en potet konsernet ikke lenger kunne tjene penger på, og for å kunne tjene penger på nyutviklede sorter.

Det var da bønder begynte med sivil ulydighet og fortsatte å dyrke Linda. Forbrukerne ville jo ha den. Folkeaksjonen «Berg Linda - fritt potetvalg» fikk støtte fra miljø- og forbrukerorganisasjoner. Tv-stjerner og andre kjendiser meldte seg på. Potetekspert og økobonde Karsten Ellenberg har vært drivkraft i Linda-aksjonen. Han har spesialisert seg på å ta vare på gamle potetsorter, og dyrker over 150 ulike slag.

Fordi han også har laboratorium på garden, har han kunnet dyrke fram friskt plantemateriale for virusfrie settepoteter av Linda. Da jeg laget reportasje på bruket hos Ellenberg for to år siden, hadde han søkt om nyregistrering av den veletablerte poteten både i Tyskland og andre land. Først nå i slutten av februar gav det tyske godkjennelsesorganet Bundessortenamt grønt lys for Linda. Da var Linda alt godkjent i Storbritannia.

Potetdyrkerne har vunnet en mangeårig politisk og juridisk kamp mot et konsern. Ellenberg hadde alt for to år siden bestillinger inne på flere hundre kilo settepoteter, i påvente av frigivelse. Nå kommer Linda igjen for fullt på åkrene. Forbrukerne kan igjen nyte en potet som det har vært stadig vanskeligere å få tak i.

GMO-poteten Amflora er ikke ment for nytelse, men for industrien. Likevel kan den via omveger lande i næringskjeden og dermed på matbordet. Det er nemlig tillatt å bruke restavfall fra Amflora i dyrefôr. Store grisefarmer står klare til å ta imot avfallet. Verdens helseorganisasjon WHO har advart mot Amflora fordi den har en innebygd antibiotikaresistens.

Det var den nye helsekommissæren i Brussel, John Dalli, som sa ja til kommersiell dyrking av Amflora. Den tyske landbruksministeren llse Aigner hadde på forhånd sagt at hun vil rette seg etter det EU-kommisjonen avgjør. Saken har ligget lenge i Brussel. Godkjennelsen fikk aldri kvalifisert flertall i ministerrådet. Da er det Kommisjonen som har det endelige ord. Dyrking av GMO-vekster må i Tyskland meldes tre måneder i forveien. Så langt er bare 20 hektar innmeldt. Det blir derfor ingen masseproduksjon av Amflora i år. Men for BASF er hovedpoenget å komme inn på et marked som hittil har vært dominert av andre konserner, som Monsanto og Bayer.

Amflora er genetisk programmert slik at den produserer bare en type stivelse i stedet for to. Flere bedrifter innen stivelsesindustrien har alt varslet at de ikke vil bruke genpoteten, fordi de er redd for å miste kunder og partnere. De mener også at de ikke trenger denne poteten. Konvensjonelt dyrkere poteter har like gode tekniske egenskaper.

Det er faktisk bare BASF som trenger Amflora, for å henge med i konkurransen konsernene imellom. BASF fikk tidligere i vinter grønt lys for dyrking av en genteknisk endret soyabønne i Brasil. Nå varsler konsernet selvbevisst at de vil søke om godkjennelse av enda to genmanipulerte potetsorter, Amfloras etterfølgere.

Det pussige er at selv om Amflora ikke en tenkt som menneskeføde, så er det i regelverket likevel tatt høyde for at en 25 kilos sekk poteter kan inneholde opptil tre GMO-poteter. Hvordan kan vi da vite at vi ikke får en genpotet på tallerkenen, direkte eller via et dyr? Det tryggeste er å holde seg til Linda eller en annen sort fra en økologisk potetdyrker.

Kampen rundt de to potetene illustrerer også hvorfor økologiske produkter står langt sterkere i forbrukernes bevissthet her enn i Norge. Det handler om trygghet for hva man får i seg. En stor del av tyske økoprodusenter har valgt å dyrke etter strengere retningslinjer enn de økoreglene som kommer fra Brussel for å bevare trover-digheten. Kontrastene mellom fabrikklandbruk og bondeland-bruk spisser seg til. Da gir det mening å velge Linda i butikken.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen



Publisert fredag 12.03.2010 kl. 00:00 (sist endret fredag 12.03.2010 kl. 00:00)