Brems for EUs datasamlemani

Min telekommunikasjon i Berlin har de siste par årene blitt omhyggelig lagret i minst seks måneder. Ikke fordi jeg har mystiske kontakter. Men fordi EU har bestemt at myndighetene skal ha muligheten til å sjekke, i tilfelle noen på et eller annet tidspunkt likevel skulle mene at jeg driver med noe mistenkelig.

Tyskland hadde nemlig innført det omstridte datalagringsdirektivet, i form av en egen lov om datalagring fra 2008. Det betyr i praksis at all min kontakt via Telecom, med fasttelefon og internettforbindelse, og mobiloperatøren O2 er registrert. Ikke hva jeg har sagt og skrevet, men når, hvor og med hvem jeg har kommunisert. Og hvor jeg var. Når jeg for eksempel fikk en telefon når jeg gikk tur i parken eller i en avsides bakgate.

I prinsippet er det ingen forskjell på slik overvåkning og det at en person følger meg på tjue meters avstand og ser at jeg tar telefonen opp av lomma. Jo, det er likevel en forskjell. En person som observerer på avstand, vet ikke uten videre hvem jeg snakker med. Hos teleoperatøren er dette blitt registrert og lagret. Det gir en ekkel følelse av at noen trenger seg inn i privatsfæren, som det er en menneskerett å ha for seg selv.

Den tyske forfatningsdomstolen har tatt på alvor denne «diffust truende følelsen av å bli observert», når den på dagen har avskaffet den tyske datalagringsloven. Datalageret må slettes. Telecom varsler at de alt har begynt å slette, forhåpentligvis også data de har samlet på meg. Det skal være samlet 19 terabyte. Noen har regnet ut at dette i utskrift betyr 4,85 milliarder sider.

Dommen fra Karlsruhe viser at motstand mot EUs datalagringsdirektiv ikke er et særnorsk fenomen. Over 34.000 personer hadde klagd den tyske datalagringsloven inn for domstolen, i tidenes gruppesøksmål. Nå har de fått delvis medhold. Data kan ikke lenger lagres på samme måte som hittil. Forfatningsdomstolen krever en ny lov, hvor dataene er bedre sikret, og med strengere krav til når de kan brukes.

Domstolen har ikke utfordret selve direktivet og datalagringen prinsipielt. Derfor mener mange at personvernforkjemperne gleder seg for tidlig. Andre betegner dommen som en første, men viktig seier. Den tyske kampen mot direktivet fortsetter. En egen kampanje krever nå slutt på datalagring i hele Europa. En fersk undersøkelse viser at nesten 70 prosent av tyskerne er motstandere av datalagring.

EU kan ikke late som ingenting etter denne dommen. Mange håper datalagringen kan bli prøvd både for menneskerettighetsdomstolen og EU-domstolen. EUs justiskommissær Viviane Reding har varslet at hun vil forsikre seg om at ikke direktivet strider mot EUs nye menneskerettscharter. Det nye EU-parlamentet vil ha et ord med i laget. Det blir bevegelse rundt datalagringsdirektivet. Selv om det gjenstår å se om det bare blir kosmetiske endringer eller en grunnleggende nytenkning rundt personvern.

Uansett er det blitt et nytt bakteppe for den norske debatten. Heller ikke Norge kan nå late som om ingenting er skjedd rundt det direktivet som nå er ute på høring, og som splitter både regjering og opposisjon. Norge burde legge saken på is, til vi ser hvilket datalagringsdirektiv som faktisk gjelder i EU.

Kampen mot datalagring engasjerer hele Europa, på tvers av tradisjonelle partiskillelinjer. I Tyskland stemte De Grønne, venstrepartiet Linke og fridemokratene FDP mot den loven som forfatningsdomstolen nå har skrotet. I Norge er SV, Senterpartiet, Venstre og Frp tydelig mot direktivet. Høyre er delt, og regnes som nøkkelparti ved den endelige avgjørelsen i Stortinget.

Den tyske dommen kan gi direktivmotstanderne i Høyre nye argumenter for å si nei. Men den kan også gi Erna Solberg det halmstrået hun trenger for å presse direktivet gjennom, ved å vise til at EU er opptatt av å styrke personvernet i direktivet.

Bedre sikring av dataene betyr ikke noe grunnleggende brudd med selve prinsippet om å overvåke all telekommunikasjon. En Forsa-undersøkelse viste at annenhver tysker på grunn av datalagringsloven ville unnlate å kontakte et familierådgivningskontor, en psykoterapeut eller rådgivningskontor for stoffmisbruk.

Vi krever at ingen skal stå på tjue meters avstand og notere hvem vi til enhver tid snakker, eller skriver brev til. Det samme må vi kunne kreve når vi kommuniserer på andre måter.

Kampen mot datalagringsdirektivet handler om retten til å kommunisere med hvem man vil uten å bli observert og registrert. Massedatalagring er uegnet til å fange opp terrorisme og annen kriminalitet. Men det er et redskap for å kartlegge personlige profiler, med vennskap, interesser og livssituasjon, ting som er privat så lenge vi selv ønsker det.

Selv kan jeg trøste meg med at min telekommunikasjon ikke blir registrert og lagret de nærmeste ukene. Ikke før en ny tysk lov om datalagring er på plass. Noen mener det haster, mens andre mener man skal ta seg god tid og avstemme det hele med EU.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.

Publisert fredag 05.03.2010 kl. 09:26 (sist endret fredag 05.03.2010 kl. 09:26)