Et skudd for narkopolitikken

Har du gått av toget i hovedstaden? Måtte du brøyte deg vei mellom horder av narkomane ute på Jernbanetorget? Der står de i knitrende kulde eller i sørpe, i regn som i sol. Med knekk i knærne, iført klær som ble avlagt en gang på 80-tallet. Hva tenker du da? Føler du medynk? Frykt? Eller forakt?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner på alle disse følelsene. Det er klart jeg synes synd på de narkomane. De lever elendige liv. Men jeg er også redd dem. Jeg har hørt hvor avsindig mye et narkotikamisbruk koster. Jeg skjønner at den narkomanes evige streben etter finansieringskilder kan føre til skruppelløs kriminalitet.

Samtidig føler jeg forakt. Særlig hvis jeg beveger meg forbi skuddsonene rundt Oslo S, der en nærmest vasser i sprøytespisser, søppel og avføring. Da er det lett å tenke at all denne menneskelige nedverdigelsen er selvpåført. Jeg lar meg provosere av selvpåført menneskelig nedverdigelse. Jeg er ikke alene om det.

Hvorfor i all verden blir vi provosert av mennesker i nød? Jeg tror det henger sammen med at vi «vanlige» borgere er skapt i narkotikapolitikkens bilde: Narkotikamisbruk er ikke en sykdom, det er en forbrytelse. Kombinert med en oppvekst i et samfunn som fortsatt er preget av puritanske moralbegreper, hvor all form for misbruk er forkastelig, blir resultatet en vemmelig saus av nedlatende holdninger.

Om det er disse holdningene, eller en naiv tro på at det er mulig å avskrekke folk fra å prøve narkotika, som ligger til grunn for norsk narkotikapolitikk er ikke godt å si. Kanskje er det en kombinasjon.

Faktum er at norsk narkotikapolitikk er mislykket. En av tre innsatte i fengsel soner en dom for narkotikarelatert kriminalitet. Av alle forbrytelsene som ble straffet i 2008, var narkotikakriminalitet hovedlovbrudd i 42 prosent av sakene.

Krigen mot narkotika har vært kompromissløs. Ondt skulle fordrives med ondt. Narkotikaavhengighet er en forbrytelse. Forbrytelser skal straffes, ikke behandles.

Har strafferegimet ført til mindre narkotika? Slett ikke. I 1980 ble 2000 narkotikalovbrudd anmeldt. I fjor var tallet 40.000. Men de straffede kommer kanskje på bedre tanker? I svært liten grad. Tilbakefallsprosenten er 70 prosent.

Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund tar et kraftig selvoppgjør: «Det har vært rystende å erkjenne hva jeg egentlig har vært med på». Han slår fast at den drastiske satsingen på straff har vært et «brutalt og tragisk feilgrep». Lund peker på at straffelinjen har påført samfunnet enorme kostnader i kontroll- og straffetiltak på bekostning av sosial- og helsepolitiske tiltak. Straffelinjen påvirker dessuten prisnivået på narkotika. Det avler vinningskriminalitet så vel som organisert kriminalitet.

Men verst av alt, ifølge Lund, er politikkens «dehumaniserende folkepsykologiske virkning». Derfor aksepterer vi at mennesker forkommer som en driftsomkostning ved narkotikakrigen. Derfor skutter oss i avsky i møte med narkotikaslavene på Jernbanetorget. Derfor tolererer vi at de bokstavelig talt spyles vekk av vektere.

I krigens psykologi er det viktig å dehumanisere fienden for å rettferdiggjøre «nødvendig» voldsbruk. I Norge fører vi en beinhard krig mot narkotika. I krigens hete har vi dehumanisert de narkomane. Problemet er bare at de narkomane ikke er fienden. De er ofrene.

Et annet triks i krigsretorikk er å etablere et svart/hvitt fiendebilde. Er du ikke med oss, er du mot oss. Er du ikke villig til å bombe Irak, er du for Saddam Hussein, for å bruke et velkjent eksempel. Eller i vår sammenheng: Vil du avkriminalisere bruk av narkotika, er du for narkotika.

Det er dette tankesettet som har dannet grunnlaget for den store politiske unntakstilstanden i Norge når det kommer til narkotika. Vi har latt 3000 narkomane dø av overdoser de siste ti årene uten å foreta oss stort. Politikerne vil ikke ta i det. De vil ikke være for narkotika.

Vi bruker store deler av politiets ressurser på å jage narkomane. Vi fyller fengslene våre fulle, til en døgnpris på minst 1500 kroner, med narkomane. Vi driver narkomane inn i vinningskriminalitet som påfører samfunnet enorme kostnader. Tenk om disse ressursene i stedet ble brukt på sykdomsbekjempelse av narkomani.

Professor Johs. Andenæs snakket om narkotikapolitikken som vår tids største feilinvestering i straff. Når Andenæs, vår kanskje mest framtredende jurist på strafferett gjennom tidene, og Lund, høyesterettsdommer gjennom 19 år, våger å snakke om avkriminalisering, bør også politikerne våge det.

Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen.



Publisert fredag 19.02.2010 kl. 09:24 (sist endret fredag 19.02.2010 kl. 09:24)