Tåka tykner rundt ytringsfriheten

Du skal bli både redd og rasende når noen ønsker livet av kameraten din, fordi han er homofil.

Debatten om ytringsfrihet går høyt og lavt for tiden. Mest høyt, i de intellektuelle lag, der den menende majoritet har ordet. Debatten har fått ny styrke etter Dagbladets trykking av en Muhammed-tegning. Trykkingen førte til demonstrasjoner blant muslimer i Oslo. På et demonstrasjonsmøte sa den unge muslimen Mohyelden Mohammed mot at spenningene mellom norske muslimer og ikke-muslimer kan føre til et 11. september i Oslo. Han hevder også at enhver muslim bør, som følge av sin religion, mene at homofile fortjener dødsstraff ved steining.

Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) har anmeldt Mohyelden Mohammed til politiet. LLH mener uttalelsene rammes av straffelovens paragraf 135a om hatefulle og diskriminerende ytringer. Det er bra å få prøvd disse krenkende og farlige uttalelsene i rettsapparatet. Imens fortsetter forsvaret for ytringsfriheten i mediene. Det er også bra. Men det er en krevende øvelse.

«Vi må tåle ubehagelige ytringer», blir det sagt. «Det koster å ha det høyt under taket». «Det farligste er når meninger spirer og gror under jorda. La oss få ubehagelige meninger fram på torget, der vi kan diskutere dem åpent». Det er både vakkert tenkt og riktig sagt. Men fortsatt er det den trygge majoritet som snakker. Den truete minoriteten, i dette tilfellet først og fremst homofile muslimer, våger seg ikke ut på torget en gang. Det er på torget man blir steinet. Eller kanskje helst på vei til torget, i en stille sidegate. Det er fort gjort å kaste stein. Balltre og kniv kan også brukes, hvis man har det for hånden.

«Man må tåle å bli såret», sier ytringsfrihetskjemperne. «Subjektiv krenkelse kan ikke bestemme hvor grensen for ytringsfriheten skal gå». I en blodpøl i en stille gate ligger en som er objektivt såret.

Vi er imot blod. I alle fall vi i de snakkende klasser. Det prøver noen av oss nå å vise ved å skille mellom en ytring og en oppfordring. Argumentasjonen går som følger: Folk må få si at homofile fortjener å bli steinet. Og de må ha lov til å legge til at «det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion». Men det skal selvfølgelig være forbudt å oppfordre til drap. Hallo!

Frp-leder Siv Jensen er med rette blitt kritisert for sitt tåkeprat om islamisering. Tåka er i ferd med å legge seg like tykk over debatten om ytringsfrihet.

Det er likevel kommet mye bra ut av de siste ukers debatt. Tidligere leder for Islamsk Råd Norge, Lena Larsen, hevder at det har funnet sted et vannskille. I en kronikk i Dagbladet påpeker Larsen det nye i at uenigheter mellom muslimer i den grad kommer fram i norske medier. Flere og ulike stemmer deltar. Motsetninger, ulike verdier og veivalg kommer tydelig fram.

For noen handler debatten om retten til å holde ved sin tro og følge sine religiøse skikker i fred. Andre kaller seg moderne, vestlige muslimer og benytter demokratiets rett til ytringer og politisk deltakelse. Mens andre igjen ser konfliktene mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge som en del av den globale krigen mellom vestlige verdier og islam. Det er her det har hardnet til i det siste.

Det er også her alliansen mellom såkalt marginalisert ungdom og radikale, internasjonale krefter blir uhyggelig. En slik allianse er et velkjent fenomen, i ulike samfunn og politiske situasjoner. Dette har ikke noe spesifikt muslimsk ved seg. Unge mennesker som lever på kanten av fellesskapet, som kanskje ikke har fullført skolen, ikke får jobb og har vanskelig for å slippe inn i storsamfunnet, kan bli en eksplosiv gruppe. De dyrker raseriet, de føler seg mobbet. De gir samfunnet skylda, og til dels har de rett. Heller ikke her i landet har vi klart å fange opp disse rasende og rotløse ungdommene.

Mennesker som definerer seg som en mobbet minoritet, har ofte søkt andre minoriteter de kan la sin frustrasjon og sitt hat gå ut over. Vi har opplevd det i vår egen verdensdels historie. Vi ser det daglig i små samfunn og i brutale skolegårder. Det gir styrke å finne noen som er lenger nede på rangstigen.

Også her i Norge var de lesbiske og homofile langt ned på stigen, lenge. Sterke krefter kjempet for at de skulle bli der, men tapte. I muslimske miljøer er kampen for homofiles rettigheter knapt nok begynt. Homofiles sikkerhet og verdighet kan ikke ofres på ytringsfrihetens alter.

Drude Beer er kommentator i Nationen.