Det har vært mye kaldt vær i vinter. Rekordkulde både ute og hjemme. Istapper i øyevippene og lite overoppheting i sikte. Og forskerne kan melde at flere kalde vintre kan være i vente. Klimakrisen går opp i frostrøyk.
Riktignok beviser pendelaktive kuldesvingninger ikke annet enn det fagfolk lenge har visst: Den nordatlantiske oscillasjon, som det kalles, har skapt kalde og mindre kalde perioder tidligere. I norsk hukommelse dreier det seg om kalde år på 1950- og 60-tallet. Og mildere vær utover 80-årene. Men dette har ikke noe med global oppvarming å gjøre, meldes det fra Bjerkenessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen. Verdens årlige gjennomsnittstemperatur øker, uansett om vi hutrer oss gjennom et år eller to her nord.
Men det er ikke bare gradestokken som gjør det fristende å tvile på alt dette snakket om klimakrise. Climagate-skandalen fortalte før jul om hemmelige e-poster på avveie, som viser at selv de skråsikre klimaforskerne ikke er skråsikre likevel. Og Himalaya-isen kommer ikke til å være vekk innen 2035. En null hadde sneket seg inn på feil sted i en rapport, det skulle stått 2350. Så slapp av. Hvem av oss har vel tenkt seg til Himalaya om 300 år?
Det er ikke engang sikkert at barnebarnsbarnebarnsbarna vil bry seg om hvorvidt det er is eller ikke i Himalaya. Kanskje er 71 grader nord-syndromet over, innen da. Kanskje er interessen for ekstremsport og dødsdans på fjelltopper blitt gammeldags. Ikke lett å si hvordan ting er, eller ikke er, så langt fram i tid. Men ute er det iskaldt og vi vil gjerne ta en tur til Syden –nå.
Det er vanskelig å forestille seg hvordan verden blir i framtiden. Enda vanskeligere er det å ofre noe, hvis det ikke er nødvendig. Derfor er det også vrient å være god klimapolitiker. For skikkelige klimapolitikere må be folk spare strøm, sette bilen hjemme og fryse på føttene mens de venter på toget. De må kreve inn skatter og avgifter for å styre forbruket i klimavennlig retning. Og de må bruke skattebetalernes penger til langsiktige miljøtiltak, for barnebarnsbarnas skyld.
Men er vi egentlig villige til å gjøre noe for disse ufødte barna til de ufødte barna? «Nei, det er nok for langt fram», sier Ottar Brox, professor emeritus i sosiologi. I P2s Verdibørsen sist lørdag snakket han om hvorfor klimakampen er så vanskelig. Og hvorfor klimaskeptikerne blir tatt imot med åpne armer. «Klimaskeptikerne tar fra oss den dårlige samvittigheten for at vi ikke gjør noe», sa Brox. Han får støtte av Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, i Klassekampen mandag: «De såkalte klimaskeptikerne har et psykologisk overtak på dem som mener klimaendringene er farlige. Dårligere nyheter er noe folk ikke vil ha. Slike nyheter er mer uvelkomne enn gode nyheter. Og for at de skal bli trodd, kreves det en større bevisbyrde», sier Vetlesen.
Det blir hevdet at kampen for klima blir dominert av fanatikere. Og at reaksjonene i vinterens klimadebatt har fått religiøse dimensjoner. De som ikke tror på klimakrisen, blir betraktet som svikere og frafalne. De rene og ranke klimakjemperne vil ikke høre om deres tvil.
Tvilen må selvfølgelig få komme fram. Og selv blant forskere som stiller seg bak advarslene fra FNs klimapanel, finnes det usikkerhet. Men problemet med klimaskepsisen er ikke muligheten for at de kan ha rett. Den muligheten er der, heldigvis. Selv om tusenvis av forskere verden over dessverre sier det motsatte. Problemet er at det kan være katastrofalt om skeptikerne ikke har rett. For tvilen blir brukt som en unnskyldning for passivitet i klimapolitikken. Plutselig kan det vise seg at vi har tvilt for lenge.
Politikere vil gi velgerne glede, ikke angst. De vil heller gi gulrot enn pisk. Land som drukner, avlinger som visner og mennesker på flukt, kan ikke kalles gode gulrøtter. Så når klimaskeptiske politikere griper til e-postskandalen og Himalaya-feilen for å avlyse klimakrisen, er det først og fremst overbevisende som velgerfrierier.
Skribent Magnhild Skattebu, student ved NTNU, uttrykte sin utålmodighet slik i avisa Valdres sist uke: «I stedet for å forklare at Frp simpelthen ikke prioriterer klima på sitt budsjett, forsøker hun (Siv Jensen) å bortforklare klimaendringene som et naturlig fenomen, i likhet med en rekke klimaskeptikere. I stedet for å oppfordre til at vi skal ignorere tiltak for å endre klimaendringer, burde hun heller være ærlig nok til å si at: Vi veit det finnes klimaendringer, vi bare driter i det!»
Drude Beer er kommentator i Nationen
10.02.2010 08:57
